Alt jeg kan gjøre ...

Hvis jeg lener meg tilbake på stolen kan jeg lene meg frem igjen. Jeg leter frem en tyggis i veska, sender en tekstmelding med små bokstaver, skjuler logoen for egendefinerte ringelyder. Jeg leter frem en lypsyl fra veska. Legger lypsylen tilbake. Bip-bip! Jeg leter etter mobiltelefonen i veska. Jeg sjekker hvor mange sider jeg har igjen av boka, leter etter mobiltelefonen i veska for å sjekke klokka. Finner en filofax, sjekker på hvilken dag det er 17. mai, julaften, bursdagen min neste år. Roter frem telefonen og sjekker klokka. Lener meg over i neste lesesalbås, sier jeg ikke får konsentrert meg, at tidsskjemaet sprekker.

– Pause?

Jeg gjør alt jeg kan gjøre i stedet for å gjøre noe. Gjør det en gang til.

... istedenfor ...

Jeg stuper aldri. Jeg krabber ned badestigen trinn for trinn, vasser utover grunna så langt jeg kan. I enden av et langt kyss tenker jeg på Gro Harlem Brundtland: Hun og Reiulf Steen øvde til sin første tv-debatt. Gro sleit, glemte ting, rota med argumentene. Reiulf svetta. Gro beroliget ham: – Dette lærer jeg meg til i morgen. Debatten dagen etter ble suksess.

Trøstefullt: At det aldri er nå eller aldri, men alltid mulig å gå hjem og øve litt, bedre lykke neste gang. Jeg kalkulerer med uforutsette utsettelser, ekstraomganger, konteeksamen. Vet jeg kan forberede meg bedre, ikke akkurat nå, men i god tid før neste sjanse.

Universitetet er fint for sånne som meg: Jeg tar et vekttall, tar noen til, til neste vår. Nå tar jeg en tur på puben i stedet.

... å gjøre noe.

Fra toppen av Karl Johan så vi ut over Oslo. Ingen måne, men Freiareklamen stor og rund midt i mot som skiftet farger i ring; rødt, hvitt, blått, rødt. Vi hadde snakka tomt. Skummelt øyeblikk for en som liker å ta ting skrittvis, eller en annen gang. Jeg tenkte. Fordi det var greit at det så ut som jeg i alle fall var opptatt av å tenke på noe. Jeg tenkte på en to år gammel avisartikkel: Om Jugoslavia på den tiden da Milosevic hadde full kontroll, og ingen demonstrerte i gatene. Under en fotballkamp i Beograd gikk lyset på stadion. I mørket begynte publikum å rope slagord mot Milosevic-regimet. Jeg så over på Freiareklamen, lurte på hva jeg ville gjort om lyset gikk i Oslo. Klina kanskje?