Ferie med vannblemmer
Hva får et menneske til å gå hundrevis av støvete kilometer for å se et forfallent kloster?
Norge er et land der kirkene står tomme på søndagene, og studentene i hovedsak er opptatt med å sove og få med seg neste episode av Sopranos. De som digger Jesus kan virke som en forsvinnende rase, som for utenforstående kan fremstå som litt merkelige. De står opp tidlig i helgene og kan finne på å labbe 730 kilometer i stekende sol over Pyreneene, for å besøke graven til en type som kanskje ikke ligger der
engang, i noe de kaller en pilegrimsreise.
Pilegrimsreiser er både et moderne og et historisk fenomen. Paradoksalt nok er den største pilegrimsreisen i historien korstogene, mens den nest største var fire millioner sørgende som dro til Roma i april 2005 for likskuet til Pave Johannes Paul II. Det fins også nok av dillettanter som drar til Graceland for å besøke Elvis-heimen eller til Paris for å ta et bukk foran Oscar Wildes grav. Fans kan man skjønne, men skjønner man hvorfor nordmenn drar på pilegrimsreiser?
Det tar fire til fem uker å gå fra Saint Jean Pied du Port til Santiago de Compostela, omtrent åtte timers trasking i tretti dager, dag etter dag, over fjellene, Spania på tvers, med sekk, hatt, vandrestav og vannblemmer. Eivind Luthen fra pilegrimsfellesskapet St. Jacob mener den fornyede interessen for slike omfattende gåturer skyldes at nordmenn er lei av å være tilskuere og konsumenter på innholdsløse ferier.
– Det er et spørsmål om livsstil; trenden for sakte mat, sakte liv og sunn livsstil. Det er en variasjon av den grønne turismen. Mange reiser på pilegrimsferd til Santiago de Compostela av sekulære grunner, men får et mer nyansert syn på religionen underveis, sier han.
På generell basis er det ifølge Luthen mest lærere, studenter og intellektuelle som tar turen, men også mange fromhetspilegrimer.
– Det er en initiasjonsrite. Jeg har ofte en følelse av nordmenn neglisjerer kirkerommet i sitt eget land, men beinflyr i kirkene når de kommer til Roma. Man får vel utløp for sine religiøse behov annensteds. Og det er litt pussig – det er som å gå over bekken etter vann.
