Forbrukergenerasjonen

Noe har skjedd. Studenter velger nå bort de billigste hyblene i studentbyene på Bjerke, Sogn og Kringsjå, og setter seg i stedet i boligkø, ventende på å få flytte inn i fasjonable, muggfrie og sentrumsnære hybler nær utelivsetablissementene og kjøpesentrene.

Møt Mehrdad Amini (21). Mehrdad bor i studentkollektiv på Bislett sammen med to barndomsvenner fra Bærum, den ene rørleggerlærling, den andre student på Norges kreative fagskole. Selv tilhører han den gruppen av studenter i Norge som har det største forbruket av det meste som kan kjøpes for penger, fra klær og sko, til treningssentre og elektroniske gadgets: BI-studenten. Om dét virker som statistikk plukket ut i den hensikt å nøre oppunder godt etablerte fordommer, så vit at BI-studenter også bruker mest penger på pensumlitteratur, tidsskrifter og aviser, og også får mindre økonomisk støtte fra foreldre enn universitets- og høgskolestudenter.

– Som student har du det veldig bra i Norge. Vi kan tillate oss et forbruk som studenter i andre land ikke har mulighet til. For min del er det uansett avgjørende at jeg har en jobb ved siden av, hvis ikke hadde det aldri gått. Du kommer liksom ikke veldig langt med seks tusen i måneden.

Og derfor jobber Mehrdad mye. Ofte opp mot 80 timer i måneden, i tillegg til finansstudiene. Og ulikt gjennomsnittstudenten, som i snitt bruker nærmere 11.000 på feriereiser i året, kommer han til å bruke sommeren til å jobbe. Det begynner å bli noen år siden han var blakk to uker før studielånet kom – uten at det betyr at han klarer å legge så mye til side.

– Jeg syns det er vanskelig å spare, men prøver jo å passe på, slik at jeg slipper å spise nudler på slutten av måneden. Nå går det greit, jeg har blitt flinkere. Det var vanskeligere å disponere i begynnelsen av førsteåret enn hva det er nå.

Mehrdad liker å handle. Mest fordi det er sosialt. Opp og ned Bogstadveien går han, ned på Karl Johan, og ofte inn og ut av CC West på Lilleaker, hvor han jobber. Akkurat nå har han svingt innom Urban på Oslo City, og kikker på sko.

– Jeg liker klær, og jeg liker å kikke på klær. Det har jo hendt at jeg har angret på at jeg kjøpte noe, og tenkt at det hadde jeg egentlig ikke råd til. Men ofte er vi flere som går sammen. Man blir gjerne litt påvirket av kompiser, og fristet til å kjøpe ting en kanskje ikke har helt bruk for.

På Urban på Oslo City jobber Henriette Gjeldvik (22). Hun ser med én gang når studentene har frisk kapital på kontoen.

– Vi merker veldig godt når studielånet har kommet, spesielt de store summene i begynnelsen av semesteret. Studentene blir litt sånn nyrike da. Det gåes ikke etter salgsvarer, for å si det sånn.

I Studentrådgivningstjenesten på Universitetet i Oslo ser Anne Karinne Lie tegn på at studenter ikke lenger kommer til henne med økonomiske bekymringer, med mindre man har strøket til eksamen eller vært utsatt for langvarig sykdom. Hverdagsøkonomiske bekymringer er det nesten slutt på.

– At studenter nå velger bort de litt mer nedslitte og perifere studentboligene tror

jeg er en logisk slutning å trekke. Arbeidsmarkedet er ikke like presset som det var for ti år siden, og flere studenter har deltidsjobber. Dessuten tilhører studentene en generasjon som har vokst opp med bedre standarder enn sine foreldre, og har andre krav til beliggenhet og komfort.

Bankene kan hjelpe til med å innfri noen av kravene. De største kortutstederne i landet kaprer stadig flere studenter. Informasjonsrådgiver DnB Nor, Marit Elisabeth Giske, i forteller at antallet kunder i Total student-programmet har steget med 143 prosent på to år. Og med i pakken ligger også et MasterCard med kredittgrense på 25.000. I Nordea bank er MasterCard derimot valgfritt, men informasjonsmedrabeider Trond Espen Svang sier de likevel ser en liten økning i antall studenter som velger å holde kredittkort, fra 2,6 prosent i 2002 til 4 prosent i 2006.

På Underground i Storgata er Ragnhild Andersen (24) i ferd med å prøve klær. Brukte klær. Ragnhild studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og er

også medlem i Fremtiden i våre henders (FIVH) lokallag på Blindern. Hun bruker

byens secondhandbutikker jevnlig.

– Det første jeg tenker er at jeg ikke skal handle mer enn det jeg trenger. Jeg prøver å stille meg selv spørsmålet «Er dette noe du egentlig har bruk for?» Videre tenker jeg på miljøet. Prisen betyr selvsagt også noe, men i og med at jeg kjøper færre ting, kan jeg også tillate meg å bruke litt mer på hver ting, kanskje? Klær jeg ikke bruker mer, pleier jeg å gi til Fretex, men egentlig er jeg jo temmelig dårlig til å kvitte meg med ting generelt. Hva jeg trenger nå? Vel, jeg trenger vintersko, det har jeg tenkt hele vinteren, men nå begynner det kanskje å bli litt seint?

Ragnhild er opptatt av kvalitet, og at klærne ikke faller fra hverandre etter tre vask.

– Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å kjøpe klær brukt, eventuelt kjøpe klær av en viss kvalitet som ikke bare ryker etter to måneder. Min erfaring med Hennes & Mauritz er at de ryker, og det er jo ikke så miljøvennlig at det gjør noe.

Fanatisk ønsker ikke Ragnhild å være. Bare bevisst sine egne handlinger. Og med håp om at flere tenkte litt mer over sin egen livsstil.

– Noen ganger tenker jeg på hvilket enormt gap det er mellom oss og våre besteforeldre, hvordan de sparte på alt mulig og aldri kastet noe, mens vi bare bærer alt ut i søppelcontaineren. Så ja, jeg skulle ønske at folk tenkte litt mer

over hva de egentlig trenger. Uten at det betyr at man må leve et helt asketisk liv.

I hennes budsjett går mye av pengene opp i mat. Å skaffe seg masse gjenstander til senere i livet er ikke så viktig

– Materielt sett har jeg et mindre forbruk enn den vanlige student. På den annen side tror jeg at jeg har et større forbruk på mat, siden jeg nesten bare kjøper økologisk mat, og den er mye dyrere.

Tilbake på Oslo City. Mehrdad reflekterer over sitt eget forbruk.

– Hva bruker du mest penger på

– Mobil, vil jeg tro. Jeg ligger vel på cirka 1400 kroner i måneden. Mesteparten går til venner og kjæreste. Problemet er at jeg ringer mye mer enn jeg tekster, for jeg er ikke glad i tekstmeldinger. Jeg liker å få svar der og da, og ikke sitte og vente i fem minutter.

I tillegg kommer alle de usynlige utgiftene.

– Det er alle disse småtingene som plutselig koster penger. «Oi, nå var det ikke mer dopapir her.» Man blir veldig fort klar over hvor godt man hadde det hjemme sånn sett.

– Fins det ting du ikke vil kutte ned på?

– Mat, helt klart. For meg er det viktig å kjøpe god og sunn mat, fordi det har innvirkning på hvor mye du orker, hvor mye energi du har. Jeg syns det er greit å bruke penger på skikkelig mat.

Akkurat nå er det uansett ikke så mye Mehrdad behøver.

– Jeg sparer ikke til noe spesielt nå. Jeg har det jeg trenger. Men man føler vel alltid at man har lyst på mer.