Mitt møte med virkeligheten

– Ånei, tysk er så kjeeedlig!

Jeg er utvalgt. Et dusin studenter ble sendt ut for å verve fremtidige studenter. De har forberedt meg på slike klasseromssituasjoner.

En god start er alltid å si hva man heter og hvilke fag man har tatt. Noen elever klapper begeistret i hendene allerede ved exphil. Elevene i denne klassen syntes det holdt å tolerere Jostein og ikke mukke overdrevet ved filosofi. Her gjaldt det å spille på lag.

– Ja, det synes jeg og! Tysk er kjempeskjedelig! Men Eminem er kul!

Jeg fikk halvannet sekund med måpende oppmerksomhet. Så kniste en kanalje ved en veggpult at læreren også er Eminem-fan, og hele klassen brøt ut i en sånn nedlatende latter bare forvorpne nestenvoksne får til. Om dette var et lagspill, var det Dumle mot røkla. Dumle strøk seg over neseryggen og tok samling i bånn.

Som en del av HFs pr-stunt ble et dusin hovedfagsstudenter denne våren sendt ut til videregående skoler for å vise hvor gøyal og vellykket man blir av HF-fag. Og jeg – jeg var en av de utvalgte.

Det aller lureste er å sette seg inn i elevenes situasjon og gjøre det motsatte av alle de tafatte studentene som kom innom ens egen skole gjorde.

– HF-studenter er dassete. Om du bakerst mener det med blondiner, bør du heller dra til SV eller BI eller noe sånn.

Det virker. Det virker. De ler i det minste av noe.

– Og hva slags jobb man får etterpå er vanskelig å si. Jeg aner i alle fall ikke. Sannsynligvis har dere allerede mer arbeidslivserfaring enn meg.

Mannen, gutten, på bakerste benk kommer med nok en morsomhet og jeg hører bare nesten hva som er morsomt. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le med eller heller rødme av forlegenhet og lot i noen øyeblikk fotfestet gli unna.

Lille Dumle tumlet ned.

– Du bekreftet mine mistanker om HF, mente Markus Mellembekken etterpå.

– Mistanker? Hvilke mistanker?

– Neida, du var flink du. Men kan du hilse til mamma, Juliane på litteraturvitenskap grunnfag?

Det beste knepet er å bli personlig. Ikke så mye at det blir påtrengende klamt, men nok til at tilhørerne kjenner seg igjen.

– Jeg mener, jeg likte heller ikke tysk da jeg var på deres alder. Snarere tvertimot. Men for virkelig å fatte Goethe må man ha kontroll på sine kasus.

En jente på første rad nikker med innlevelse. Det var den samme jenta som nikket da jeg spurte om noen her leste legeromaner og Margit Sandemo.

– Og for å skrive om tyske filosofer eller franske forfattere, holder det ikke å kunne sin skoleengelsk.

Det er mulig jeg mister taket på meg selv nå, men de kjatrer som høner, noe må gjøres. Jeg sier hva hovedfagsoppgaven min går ut på, og begynner så å sitere forfatteren jeg skriver om. Selv på fester er det en nødløsning.

Men det virker, det virker. De blir stille som strikkepinner, litt klikking må man alltid regne med, og jeg lar meg fengsle av noen utrolig dypsindige sitater på et engelsk-fransk-tysk blandingsspråk. Hui hvor det går.

– Jeg skjønner faen ingenting, sier en stemme fra rommet.

– Jeg skjønner heller ikke alt. Men jo mer du hadde fulgt med i grammatikkundervisningen, jo mer du hadde lært deg om alle mulige språk, bokmål og nynorsk og...

– Ånei, nynorsk er så kjeedlig!

Ingen mann i dette land lille Dumle bøte kan.

– Det med oppgaven din virket litt spennende. Kanskje HF ikke er så kjedelig som man skulle tro, sa Pia Charlotte Fransesca Øiulfstad etterpå.

– Aha! Så nå har du bestemt deg for hva du skal studere?

– Ja. Jus.

*HF elevvervingsprogram ble initiert høsten 2002.

• hensikten er å gi elevene annen informasjon fra UiO enn tørre frister og triste gradsoppbygninger.
• 15 hovedfagsstudenter sendes ut til videregående skoler i Stor-Oslo
• ca 30 studenter søkte i år.
• de velges ut etter fagkombinasjon, entusiasme og formidlingsglede på intervju.
• det er også tenkt som en ordning for studentene, så de kan få litt formidlings- og arbeidserfaring.