Stockholmsyndromet

Blindern har flyttet til Bygdøy. Du kan ikke lenger se over til alle de andre fakultetene, men må bevege deg gjennom en liten del av kongsgården for å komme deg til en ny forelesning. Og når du senere begir deg ut på veien hjem risikerer du ikke å havne på Frogner eller Majorstua, men på Stureplan.

Omtrent slik oppleves det å besøke Stockholms universitet (heretter kalt SU) for første gang. Universitetet er Nordens største, men ved første øyekast virker det påfallende lite og provinsielt. Plassert midt blant svenskekongens gamle jaktmarker på Norra Djurgården, er det såkalte Frescati-området omgitt av et bukolisk landskap med en brokete historie.

Bydelen var lenge preget av lysskye affærer, fyll og prostitusjon. Den svenske nasjonalskalden, Carl Michael Bellman, skrev sine lovsanger om området. En av disse har gitt navn til fysikkbygningen, som på norsk heter noe så upassende som Kräftriket, etter et lokalt vannhull som solgte fersk kreps.

I tråd med de naturskjønne omgivelsene, som nå fremstår langt mer gemyttelige, er klima og økologi universitetets høyt profilerte fanesak. Miljøkampanjene er overalt: på plakater, på timeplanen og på menyen. Og universitetet kan ikke anklages for å kaste seg på den globale miljøvernsbølgen – det var i sin tid SU-professoren og Nobelprisvinneren Svante Arrhenius som oppdaget fenomenet vi i dag kaller drivhuseffekten.

På mange måter er forskjellene mellom UiO og SU marginale. Men de merkes. På det umiskjennelige svenske tonefallet, på seksjonen ved det prangende navnet Fashion Faculty og på en enorm irritasjon over manglende kunnskaper om hvilken side av fortauet man skal bevege seg på.

Mens universitetsbyen Uppsala, like ved Stockholm, kan skilte med det fremste universitetet i Skandinavia og er fast inventar på listen over verdens 100 beste universiteter, har SU hele tiden satset på en populærvitenskapelig profil. Dette gir utslag i et bredt utvalg emner, store aldersforskjeller og en stor andel nettbasert undervisning.

Dårlig forarbeid fra min side førte til at mine første dager med undervisning foregikk sammen med baltere, japanere og finner som skulle lære seg svensk. Jeg fikk raskt rettet opp feiltakelsen, men i ettertid burde jeg kanskje ha fulgt svensktimene hele semesteret. Svenskene forstår nemlig ikke spesielt godt norsk.

På den annen side er det fornøyelig å følge ansiktsuttrykket til svenske studiekamerater hver gang man uttaler et ord han eller hun ikke forstår, oftest etterfulgt av en liten tirade svenske spørreord. Klok av skade, lirer man snart av seg fraser som:

– Så rolig! Jeg tenker også å plugge litteratur!

I Stockholm er å bli identifisert som nordmann ensbetydende med Fleksnes-sitater, ertende smil og professorer som fremfører anekdoter om rivalene Strindberg og Ibsen.

Den svenske hovedstaden er omtrent alt det du liker å tro at den er: en landlig storbyidyll som huser alt fra jappetid-kledde menn med dyre mobiltelefoner til tradisjonsrike fakulteter med innfløkte seremonier. Riktig så ille som i Jan Guillous Ondskapen er det heldigvis ikke, men russelignende drakter, eiendommelige merkedager og mystiske studentforeninger forekommer.

Det sies også at svenskene er verdens mest autoritetstro folkeslag. Og studiehverdagen er preget av et nokså rigid regelverk: Du trenger faktisk hele tre forskjellige ID-kort og et fiktivt personnummer for å klare deg gjennom semesteret. Om man ser bort fra det litt kronglete studiebyråkratiet, gjør språkforvirringen det vanskeligere å bli kjent med sine medsstudenter i begynnelsen.

Men når alt kommer til alt er stockholmsstudentene likevel ganske så nysgjerrige på oss nordmenn. Og det slår meg iblant at det små-kranglete søskenforholdet som vekkes til live når svensker og nordmenn møtes, kanskje mest av alt ligner et taust kjærlighetsforhold: motsigelsesfullt, med stjålne blikk, en gjensidig fascinasjon og høy grad av gjenkjennelse. Samt fornektelse, selvfølgelig.