Tid for tilbakeblikk
Nasjonalisme, biffløk og intoleranse: Studentmiljøet anno 1905.
I 1905 gjennomsyret unionsdebatten studentoffentligheten og Fridtjof Nansen var helten: «De indtar en sterk Stilling indatil, og udatil har De et Navn som ingen anden (…) I dette Øieblik er De Norges Flag. – Træd ind i Statskirken og tag Styret», sa studenten Sigurd Bødker på et møte i Studentersamfundet. Nansen ble oppfattet som en handlingens mann, som ikke var redd for si sin mening. Studentene, på sin side, var noe slappere. Dette var tiden før demonstrasjonstog og gateopptøyer.
– Aktivistene var preget av selvdisiplin. Man skulle provosere fram handling med ord og håndtere det med en form for verdighet, men det finnes unntak: En liten gruppe republikanere ville for eksempel sprenge Karl Johan-statuen, forteller historieprofessor og prosjektleder ved Forum for Universitetshistorie John Peter Collett.
Det dannende opprøret kan forklares med at den jevne student i 1905 kom fra samfunnets høyere sjikt – noe en annen nasjonalhelt ville endre på: «Den norske Student er Folkets Søn», sa Bjørnstjerne Bjørnson i 1871, og startet med det debatten rundt studentens vesen. Bjørnson ville at alle lag av folket skulle immatrikuleres ved Det Kongelige Fredriks Universitet (som Universitetet het fram til 1939), ikke bare sønner av embetsmenn, men dette var vanskelig. Den manglende studiestøtten gjorde det uoverkommelig for den jevne arbeidersønn å ta fatt på studier. Lånekassen ble ikke etablert før i 1947, så du var avhengig av private midler og eventuelle stipender. Men studentmassen ved Universitetet var ikke helt monoton; noen bønder ofret gårdsarbeidet for akademia, noe som ikke var særlig populært innen det elitære studentmiljøet:
– Det er jo et langt stykke fra bonde til akademiker, så bøndesønnene kunne nok føle seg litt utafor i studentmiljøet, forklarer Collett.
Det ikke særlig tolerante studentmiljøet fant man på Det Norske Studentersamfund, som den gang lå i Universitetsgata 26. Adressen huser i dag utestedet Onkel Donald, som er kjent for sin quiz, men også i 1905 var miljøet i Universitetsgata hardt prøvet.
– Det var en ganske bråkjekk tone på lørdagsmøtene. Litt herreklubb, hvor spesielt juristene var frampå. Diskusjonstemaene var ofte bare tøys, og ferskinger ble fort ledd ut, sier Collett.
«I trappen står den mot oss, denne uforglemmelige samfundslukt av gammelt øl og biffløk», skriver samfundsmedlem og senere rektor ved Universitetet i Oslo, Otto Lous Mohr, i sin skildring av Studentersamfundet i 1905. Maskulint og blærete skulle det være, noe som holdt kvinnene utenfor diskusjonene. Men kvinnene måtte jo da også være forsiktige med å delta i en slik løs festing – de kunne bli tatt for å være løsslupne.
Særlig rølpete var miljøet imidlertid ikke. Avholdsbevegelsen og kristelige foreninger stod sterkt. Avholdsbevegelsen maktet til og med å fjerne den tradisjonelle punsjbollen fra festene.
– Vi ville nok synes at studentene den gang var nokså snerpete på mange måter. Ingen klaget over studentenes livsførsel i årene rundt 1905, sier Collett, og opplyser at det først og fremst var russen som stod for rølpet – slik som i dag, med andre ord.
Fra rølp til alvor. Det sies at Kvalitetsreformen er tidenes største og viktigste utdanningsreform, men også 1905 hadde sin reform. Forskjellen er at Universitetsloven i 1905 ble omfavnet av studentene.
– Fram til Universitetsloven var misnøyen stor blant studentene. De mente at Universitetet forsømte sin plikt. Foreleserne brydde seg lite om hva som var viktig for å bli en god lege også videre, men foreleste om det de selv ville, sier Collett.
Mange av hovedprinsippene kjenner man igjen dagens Kvalitetsreform: fagene skulle ha en skikkelig studieplan og klarere krav om innhold. Ellers ble hovedfaget innført – studentene skulle lære seg selvstendig forskning. Dessuten fikk studentene nå lov å etablere studieutvalg, slik at de kunne velge representanter til styrende råd.
1905 oppsummert: Mer frihet til Norge og mer frihet til studentene. Ellers ble hovedfaget født, øl ble drukket og studentorganisasjonene var blærete. Studentene var i tiden før unionsoppløsningen en aktivitetsgruppe som ivret for Nansens og Michelsen-regjeringens linje om en rask og ensidig opphevelse av unionen.
