Utstopperen

– Du skulle hørt hun rope!

Øystein Bernhard Mobråten (62) ler hjertelig når han forteller om opptaktene til det som skulle bli en lang karriere i utstopping av dyr. Eller taksidermi, som fagmannen presiserer.

– Det var noe som skjedde med meg da mor oppdaget fuglene. Jeg tenkte at dette råtner jo! Og så spurte jeg meg selv: Hvordan kan jeg ta vare på disse søte små fuglene?

Vi befinner oss i et avlangt laboratorium, rett oppunder taksteinene på Biologisk institutt. Reagensrør, tomme glassmontre, forvrengte fiskekropper og reptiler på sprit, diverse hundekjever samt ett og annet kunstverk ligger strødd utvover bordene. Her har Mobråten i snart førti år sørget for vedlikehold av Biologisk institutts samling av dyrelik.

– Du verden som timeglasset mitt har rent. Og jeg som har så mye jeg ennå skulle ha gjort!

Men det er ikke lite Mobråten har rukket i løpet av karrieren. Som for eksempel å sette Norges svar på Loch Ness, Seljord, på verdenskartet.

– Å ja. Den historien, ja.

Mobråten nøler.

– Du skjønner, jeg la en flådd tiger-pyton i vannkanten ved Seljordsvannet.

Spøken var ment for et vennepar som skulle på tur den dagen. Men paret gikk aldri på tur, og slangeskrotten ble liggende.

– Senere sto jeg her på verkstedet mitt på Blindern og hørte på nyhetene da de plutselig brøt inn og fortalte at Seljordsormen var funnet. Alle avisene, utenlandske også, skrev om det. Det tok helt av, sukker Mobråten.

En biolog avslørte til slutt spøken.

– Men han tok feil når han sa det var en boaslange, tilføyer Mobråten.

Selv snakket ikke Mobråten med pressen på tretten år. Så fikk han plutselig diplomet som henger på veggen over oss: «Sjøormsprisen». Og det av selveste instituttledelsen.

– Det er nok noen som fremdeles synes jeg gikk litt vel langt. Men man trenger litt humor i denne akademikerverdenen og, synes jeg.

– Se på den lille linerla. Er hun ikke skjønn? Hun er akkurat som en liten blå barnetanke, sier Mobråten.

Vi har beveget oss ned til kantinen på Biologisk institutt. Her sitter en samling småfugler bak utstillingsglass.

Mobråten famler litt med papirene han har tatt med seg.

– Sett nå at linerla hadde dødd ut. Da ville kanskje en biologistudent lært at den kunne erstattes av andre innsektsspisende fugler uten at det gjorde noe særlig. Men selvsagt gjør det noe. Man mister jo muligheten til å oppleve det unike særpreget linerla har!

De små fuglene vi står og ser på er først renset for innvoller. Deretter er de satt inn med gift, kan Mobråten fortelle. Arsenikk og andre lumske stoffer.

– Så jeg ville dø om jeg slikket på fingrene etter å ha klappet dem?

– Mjnei, jeg tror ikke det. Kanskje du ville dødd lite grann?

Mobråten går videre. Så snur han seg.

– Å undervise i biologi er å levendegjøre selve det fundamentet som livet er bygget på. Det synes jeg er en vakker setning. Ikke sant?

– Hvis man oppnår en helhetlig forståelse av livet kan man også opprettholde et varig engasjement for naturen, sier Mobråten.

Så er også mottoet for dyreutstillingen i kjelleren på Biologisk institutt

Vår natur, vårt ansvar.

– Men utrykket «vår natur» må forstås på to måter. Én ting er den ytre naturen. Selvsagt er det viktig at vi tar vare på den. Men før vi gjør det, må vi lære å temme vår egen natur. Den som er splittet mellom driftene og følelsene på den ene siden, og fornuften på den andre, sier Mobråten, og peker i retning av ustillingsvinduet.

I veggmaleriet bak dyrene møtes intellektet, illustrert i blåtoner, og driftene, symbolisert med jordfarger, i et gedigent fossefall.

– Har du stoppet ut mennesker noen gang?

– Nei! Hvis jeg hadde stoppet ut mennesker hver dag og etterpå spist middag i kantina var det nok ikke mange som ville snakket med meg, gitt! Det nærmeste jeg har kommet er den gangen jeg stoppet ut en liten gorillaunge. Det var en underlig følelse det å holde det lille, skjøre hodet i hendene mine. Det satte i gang mange følelser i meg, sier han stille.

Fotografen benytter pausen som oppstår til å spørre om man ikke kan gå inn bak utstillingsglasset.

Mobråten humrer og finner frem nøkkelknippet.

Men nøkkelen vil ikke åpne døren. Mobråten prøver alle. En etter en. Flere ganger. Da ser han det. Noen har forsøkt å bryte seg inn. Låsen er ødelagt.

– Uff, dette er fryktelig dumt, altså. I sommer var det noen som greide å stjele en hel rovfuglsamling.

Men fantasidyrene fikk de ikke med seg. På toppen av kjellertrappen holder fremdeles kentauren og enhjørningen utkikk.

– Disse to dyrene er reinspikka fantasi. Mange skjønner ikke hvordan jeg kan stille ut kentaurer her, det har jo ingen ting med biologi å gjøre, sier de. Men jo, sier jeg da, de står for en indre dimensjon i mennesket, nemlig fantasien. Levende skapninger er blitt til ved naturens lovmessighet. De mytologiske skapningene er blitt til ved menneskets evne til å assosiere og erfare abstrakte verdier, forklarer Mobråten.

Han tror ideene hans nok kan irritere enkelte i det vitenskapelige miljøet.

– Det er nok mange som synes det er tull det jeg sier. Men det er vel også slik at den som passer minst inn er den som trengs mest?