Virvler videre

Onsdag 2. mai. Det er en blå morgen med klar, ren luft. Klokka er i ferd med å runde åtte. Elleve personer sitter utenfor universitetsbiblioteket for å sikre seg lesesalplass. Et par har allerede dratt frem kompendiene. Røde tulipaner strekker seg mot sola, og brudespireaen spretter hvite knopper. Det lukter sommer. Opp gangstien utenfor administrasjonsbygget går universitetsdirektør Hanne Harlem. Sakte, ettertenksomt. Det er siste dag på jobb.

– I dag er først og fremst trist. Men det ble for mye jobb i forhold til resten av livet, sier hun.

Harlem har vært direktør ved Universitetet i Oslo (UiO) siden 2004. Hun har i snitt jobbet 60-timers uker, i tillegg til at jobb alltid har vært i tankene. Det har gjort et kraftig innhugg i både familietid og ikke-jobb-tid. Det ble nok. Andre februar kom pressemeldingen: Harlem fratrer sin stilling.

Klokken ti over åtte er hun allerede i full gang med å planlegge dagens styremøte. Bak lukkede dører legger Harlem og assisterende universitetsdirektør Tove Kristin Karlsen en slagplan for hva de skal si til Riksrevisjonen, som deltar på møtet. Ti på halv ni er hun på plass i hjørnekontoret igjen. Hun sukker litt. Ser utover det store møtebordet, som nå er dekket med papirhauger. De skal kastes. Stortingsmeldinger, offentlige utredninger og artikler. Hun smiler. Hun har faktisk ryddet, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Rektor Geir Ellingsrud stikker hodet inn av døren. Har hun sommerfugler i magen? undrer han. «Nei, er mest lang i maska», svarer hun.

– Jeg skulle gjerne ha fortsatt. Kanskje kunne jeg vært flinkere til å delegere. Men direktørjobben er et knutepunkt, det er så mye som må gå gjennom meg eller Tove, så jeg har vanskelig for å se hvordan jeg kunne redusert vesentlig. Jeg har prøvd å oppdra dekaner til å prate direkte med direktørene – du kommer ikke noe lenger ved å prate med meg eller rektor enn du gjør ved å prate med økonomidirektøren, for hun snakker på vegne av oss. Men det er en endringsprosess som går tregt. Hun kikker litt på våren.

– Og så irriterer det meg at det er så utrolig mye jeg gjerne skulle gjort i tillegg. At jeg ikke fikk pratet mer med dem som jobber på instituttene, de som faktisk leverer virksomheten vår, at jeg ikke fikk en ytterligere følelse med hva de bekymrer seg for, eller fikk forklart mer hvorfor vi gjør sånn eller slik. Det ergrer meg. Jeg skulle ønske jeg kunne løftet blikket litt, og sett hva jeg kunne redigert bort for å få tid til det... Min far pleide å si at etterpåklokskap var en dårlig form for klokskap – det nytter vel ikke å tenke på det nå, sier hun.

Klokken ti på ti har Harlem samlet alle papirer, veska henger over skulderen og mobilen er i hånda. Hun tar et siste overblikk over kontoret, sukker vemodig, sier «ja» og går ut til heisen, ned til Fysikkbygningen og til sitt siste styremøte.

Det finnes dem som mener Harlem er en karriereshopper. At når hun bare blir tre år på universitetet, vitner det om større ambisjoner på egen karrieres vegne.

– Tre år er ikke lenge, det er sant. Men det var et tungtveiende argument mot å slutte. For jeg vil heller si dette er et antikarrierevalg, jeg burde nok blitt et par år ekstra hvis det var den jeg tenkte på, sier hun.

Klokken fem over ti er møtet i gang. Harlem tar ordet.

– Det gjelder søkertallene. Vi går ned litt mer enn andre institusjoner. Så jeg foreslår at vi… eh, vi? – dere! ser på dem til neste gang, sier hun.

Selv om det er mye hun skulle ha gjort, har hun fått til en del disse tre årene også.

– Jeg har vært mer opptatt av hvordan systemet kan bli bedre heller enn enkeltsaker. Jeg har brukt mye krefter på å få til et bedre samarbeid mellom avdelingene. Studieavdelingen kan ikke jobbe uavhengig av økonomiavdelingen, eller omvendt. Sentraladministrasjonen må ha store ører både mot fakultetene, avdelingene og utad i samfunnet, sier hun.

Harlem mener UiO er preget av store og trege prosesser når det gjelder å fatte beslutninger. Det er positivt fordi universitetet skal være en selvstendig og stabil faktor som ikke lar seg herse med, men det er også negativt i forhold til å henge med på raske forandringer som kreves av samfunnet, ifølge den avtroppende direktøren, hun eksemplifiserer det med å tilpasse seg nye EU-krav om revisjon eller å følge opp en stortingsbestemmelse om personvern. Her trengs evnen til å forandre seg fortere enn det UiO har tradisjon for, forteller hun.

– Her gjelder de små skritts lov. Det er for eksempel mange år siden universitetet hadde hatt middag med finanskomiteen – dette er dråper i havet, men de må til for å skape forståelse for universitetets situasjon. Den middagen var viktig, da fikk vi forklart situasjonen med det såkalte overskuddet på UiO, det som kunne ført til at Stortinget kuttet i bevilgninger til oss, utdyper hun, og legger til:

– Jeg føler jeg har fått til noe på dette området. Jeg tror det er en helt annen bevissthet om det å tenke langsiktig, strategisk og å styre mer enhetlig mot et felles mål.

Vi har skjønt det nå. At den tidligere justisministeren, byrådet og rådgiveren er utålmodig som lille My. At hun er rett på sak. At det ikke finnes noe så opplysende for en sak som fakta. Høy latter, analytiske evner, store ører. Hundre prosent til stede. Spennende, utfordrende, ærlig. Det er Harlem. Eller som teknisk direktør Frode Meinich vil påstå litt senere denne kvelden; hun er en virvler.

– Hanne, du har ikke en gang ro nok til å fullføre et gameboyspill med hva man kan kalle normal progresjon.

Han viser til en tur hvor Harlem sitter ved siden av Meinich, hun med Gameboy, han med bærbar pc, hun med albuen inn i siden hans for å låne internett så hun kan finne juksekodene for å komme til neste nivå.

– Ja, ja, ja, det er sant. Jeg går inn på Gamefaqs.com. Det gjør det veldig mye fortere å runde spillet. Poenget med spill er jo å ha det morsomt mens du spiller. Jeg har det mye mer moro når jeg kommer videre enn når jeg står fast, slår hun fast.

Klokken har passert fem. Styremøtet er ferdig. Harlem har fått blomster, flotte ord, og hun har tatt en siste tur innom kontoret. Nå står hun på en liten scene i aulaen i Georg Sverdrups hus. Foran henne står UiO-folket på rekke og rad. Rektor har holdt tale, det samme har studentparlamentets leder, prorektorer og fakultetsdirektører. Gamle Oslo kro- og kirkekor har sunget, og nå står Meinich ved mikrofonen. Han har tatt med seg et imaginært fotoalbum fra Harlems direktørtid. Bilde nummer tre er fra et styremøte. Det viser Harlem, unnskyldende i blikket, som forteller at hun er gravid. Rett etter at hun begynte i jobben som direktør.

– Det var helt pyton. Jeg oppdaget dagen før jeg skulle begynne at jeg var gravid. Jeg var veldig flau. Jeg var jo glad for å være gravid, og folk var høflige og gratulerte, men det var nok andre enn meg som også syntes det var upassende, sier Harlem og ler.

Meinichs neste bilde er også fra et styremøte. Dette er i Urbygningen, og det er første gang under et styremøte at det ammes.

– Det har jeg ikke tenkt på en gang. Jeg har holdt på med dette så lenge. Jeg gikk riktig nok alltid ut av bystyresalen, men jeg har ammet mange steder. En venninne og jeg var en tur i Frankrike da Erling var baby, vi satt på kafé og var usikre på hvordan praksis for amming var der. Men da vi spurte kafédamen, så hun på oss med store øyne og svarte «Han må jo spise.» Og det er slik jeg også tenker. Han må jo få mat.

Klokken er ti på seks og direktøren har offisielt takket for seg. Hun gruer seg til de neste dagene. Men gleder seg til å skimte fritiden i det fjerne. Til en dag eller to hvor minstemann, Erling på to og et halvt år, ikke er i barnehage, men hvor hele dagen går med til mor og sønn. Hun skal være styreleder i Helse Sør-Øst og sitte i to andre styrer. Utover det har hun ingen planer. Bortsett fra å sove litt lenger om morgenen. Lese avisen fullt ut, uten å måtte løpe til jobb. Få overskudd til å invitere venner.

Kvelden er stille, full av farger. Harlem skal hjem til mann og barn. Og finne hvilepulsen.