En sorgens tid
Hvem: Niels Christian Geelmuyden. Frilansskribent, kåsør og forfatter. En av Norges fremste portrettører.
Hva: Statsvitenskap hovedfag, psykologi og historie grunnfag.
Når: 1979 til 1985
Studielån: Cirka 100.000
Han har sittet inne for narko-ran og plaget båtfolk med kanoner, men det dummeste Niels Christian Geelmuyden har gjort er å begynne på Blindern.
– Hadde jeg bare hatt vett til å hoppe av, men en brist i min karakter gjorde at jeg fullførte.
– Noe må du vel sitte igjen med?
– Svekket syn og nedsatt betalingsevne, samt erkjennelsen av at andre høyt utdannede mennesker heller ikke kan særlig mye.
I denne tåkelagte del av sitt liv bodde Geelmuyden hos foreldrene og krympet studielånet ved å kjøpe øl og ty til våpen.
– En sommer var jeg instruktør i maverisp med bajonett på et fort utenfor Fredrikstad. Vi skjøt litt med panservernkanoner utover fjorden, til båtfolkets harme. Det ble oppstuss i lokalpressen, men intet rettslig etterspill.
Den illegale løpebanen endte i grunn før studiene, på Lysaker Apotek.
– Iført farfars fektemaske gikk jeg inn og ba om LSD. I stedet fikk fire jeg timer i kasjotten. Ikke mye å skryte av. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, mimrer Geelmuyden.
På Blindern søkte han tilflukt i Den Konservative Studenterforening, kun for å finne at foreningslivet var for kranglefanter og intrigemakere.
– Det var ikke til å holde ut. Livet har lært meg at det alltid er de minst skikkede folkene som holder ut.
Selv holdt han ut ved universitetet, til tross for at han var uskikket for akademisk virksomhet. Hovedoppgaven ble fortalt ham å ha lite med vitenskap å gjøre, og siden har statsviteren advart alle som ønsker å drive det til noe mot å lefle med faglitteratur.
– Selv har du likevel drevet det et stykke?
– Nå vel. Alle bladene jeg skriver for går konk, bøkene mine selger ikke, og min mor maser stadig om at jeg snart må skaffe meg et anstendig arbeid, sier 45-åringen, som en gang hadde til hensikt å bli ambassadør i Paris.
– Jeg søkte meg til UD, men ble avvist så det sang. I etterpåklokskapens navn var nok det en Guds lykke for freden. Jeg har alltid vært motstander av samarbeid. Kollokviegrupper var liksom ikke min stil.
