Grandiosabohemen

Barna til Jon Øigarden konkurrerer om å få lov til å gi ham en bit av bollen sin. Er det russiske dramapedagoger som har gitt ham den slags kustus?

– Du må finne zentrum i kroppen Jon, avspenningszentrum!

Slike formaninger måtte Jon Øigarden tåle daglig i tre år. Konstantin Stanislavskij, ifølge Øigarden en mislykket skuespiller som kompenserte med å gjøre en vitenskap ut av skuespillerfaget, var tenkeren bak pedagogikken ved Teaterhøgskolen. Med ham fulgte rabiate russiske instruktører.

– Der og da føltes det ganske teit å skulle anstrenge seg til det ytterste for å spille nyfødt. Men jeg var kanskje litt av den umodne typen, sier småbarnsfaren med et bekymret sideblikk. Ungene har gått lei av voksensamtalen og begynt å utforske omgivelsene. Dessverre for dem er Damplassen skreddersydd for lattemødre, og følgelig klinisk renset for skarpe gjenstander eller høye trær å leke i.

Skuespillerlysten ble vekket da Øigarden spilte i skolerevyen på Grefsen under Jon Schaus instruksjon. Overgangen fra lek til fag ble en blandet fornøyelse.

– De skreik mye til oss, russerne. Det var uvant å bli kritisert for hver minste ting man gjorde. «Hvorfor gjør du det? Hvorfor gjør du det? Nei, du kan ikke gjøre det!» På revyen hadde jeg fått mer rom til å gjøre som jeg ville.

Imidlertid er det ingen tvil om at budskapet sank inn. Det skuespilleren pleide å kalle føleri og kunsttull beskriver han nå som uunnværlig «bevisstgjøring». Men noen kunstnerbohem har han aldri villet være.

– Jeg spiste mye Grandiosa. Utover det har jeg ikke levd klisjeen av den bohemske tilværelsen. Noen vil gjerne gjennom smerte for å nå kunsten, jeg vil heller sitte i en god stol og lese et interessant manus.

For det stod ikke på midlene da Jon var student. Ved siden av at skuespillerstudiet er et av landets dyreste i drift, mottok alle studentene et kunstfagstipend på toppen av lånekassestøtten. Stipendet var på 30 000 kroner.

– Det var mange som kjøpte stereo for de pengene, for å si det sånn, sier han lurt før han må avbryte intervjuet et øyeblikk. Sønnen har forvillet seg opp på et gelender, og faren anlegger en lun, pedagogisk tone for å få ham ned. Så er det kanskje ikke fra russerne han har lært barneoppdragelse allikevel.

Øigarden har i det hele et ambivalent forhold til faget sitt.

– Jeg er helt avhengig av de øyeblikkene hvor jeg virkelig føler jeg får til en kompleks rolle. Samtidig hater jeg det til døden når det ikke klaffer. Men jeg skulle bli skuespiller. Selv om jeg til tider syntes det var uhyre vanskelig, og følte meg både dum og liten, ville jeg aldri vært foruten Teaterhøgskolen.

Når barna spør for fjerde gang om de kan gå snart, kjenner jeg min besøkelsestid. Jeg rømmer lokalet før Jon må ty til russerknep.