Ingen stri Tørn

– Jeg studerte vernepleie for å kunne jobbe i tre måneder.

Einar Tørnquist sitter henslengt på stolen på en café på øvre Løkka. Han har ennå til gode å innkassere den riktig store gevinsten fra utdannelsen som vernepleier. Tre måneder etter fullført studie fikk han nemlig jobben med å lede det kaffeslabberasaktige Tørnquist show på VGTV. Neste uke starter sesong to.

TINGOTørnquist jobbet allerede på en bolig for autister, og sier han valgte vernepleie for å få bedre lønn og mer innflytelse på arbeidsplassen. Underveis ble han nødt til å bryte noen barrierer.

– Vi hadde obligatoriske praksisperioder, blant annet på gamlehjem. Fy fader. Jeg ble kasta rett inn i det og måtte rense et liggesår på størrelse med en Grandiosa, sier han.

Vemmelse til tross, Tørnquist bestod i alle fall deler av utdannelsen med glans. Det sørget han selv for.

– Vi hadde sykehjemspraksis, og jeg fikk tildelt en russisk veileder som var usikker fordi hun ikke kunne så godt norsk. Jeg lurte henne til å tro at det ikke var snakk om praksis i vanlig forstand, men om «kort observasjonspraksis».

Tørnquist var til stede én sjettedel av tiden han egentlig skulle vært der, og forfattet sin egen praksisvurdering.

– «Det er særdeles liten tvil om at studenten har gjort en god jobb, og det har vært en stor ære å jobbe med ham», skrev jeg om meg selv.

TINGOFør vernepleiestudiet var det imidlertid lærer Tørnquist ønsket å bli.

– Jeg sluttet halvveis. Jeg mener, man kan jo ikke bli lærer.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har liten forståelse for hvorfor folk ikke greier å lære seg ting. Dessuten var studiet først og fremst rettet mot det faglige, og ga oss ingen pedagogiske verktøy til å bli flinkere til å lære bort, sier han.

Miljøet på lærerskolen ved Høgskolen i Oslo appellerte heller ikke til ham.

– Jeg levde studentlivet i den forstand at jeg fløy rundt på fylla og bodde i kollektiv. Men jeg hadde ikke behov for å bli en del av studentmiljøet.

Tørnquist hadde allerede funnet seg en vennegjeng – eller «toppa laget», som han selv sier – på folkehøyskole året i forveien. Når han forteller om medstudentene, kan man godt forstå at han ikke fant det opportunt å stokke om på mannskapet.

– Vi hadde en ubehjelpelig fadder med Atari-t-skjorte, bollesveis og en fin bukett med talefeil. Han var over 35 år, og kun opptatt av hvor «thinthykt jått» han selv hadde hatt det i fadderuka, og hvor kult det kom til å bli for oss også, forteller Tørnquist.

TINGODet var ikke bare diksjonen som var tvilsom blant lærerstudentene. Også holdningene til enkelte var av den tvilsomme sorten.

– Vi hadde en nazist i klassen. Han kjeftet på en kompis av meg fordi han hadde brune øyne: «Det må være noe skittent bak i slekta di, jeg kan se det på øynene dine», sa han.

Stemningen var adskillig triveligere da klassen skulle pønske ut slagord.

– Det ble bestemt at alle klassene på trinnet vårt skulle ha slagord, og vi i klasse 1C gikk for «1C er best – vi knuser alle som kjeks!».

– Var det din idé?

– Jeg var med i tankesmia, kan du si. Men det var en som het Kai som var hovedarkitekten.