– Drapet på Tamima viser at frykten er reell

– Muslimer er redde for å be fredagsbønn i moskeen. En stor andel av befolkningen går rundt og er redde for å være seg selv. Drapet på Tamima viser at frykten er reell – dette kunne vært hvem som helst av oss. 

Det sier Tamina Sheriffdeen Rauf, bystyrerepresentat for Oslo Arbeiderparti. 

Flere muslimer satt ord på den samme frykten etter at Tamima Nibras Juhar ble drept på jobb på et barnevernstiltak på Kampen i Oslo. I tillegg til å jobbe ved barnevernstiltaket studerte hun freds- og konfliktstudier på MF vitenskapelige høyskole. Mannen som er siktet for drapet har hatt høyreekstreme holdninger, og er siktet for terror.

Rauf har delt flere innlegg i sosiale medier hvor hun er åpen om frykten hun føler på som ung, kvinnelig muslim i etterkant av drapet på Tamima. I en av videoene på Raufs Instagram-profil holder hun et innlegg i bystyresalen hvor hun konstanterer: «Tamima ble drept fordi hun var muslim, fordi hun var brun i huden, fordi hun var som meg». 

 Hun forteller at responsen fra trosfeller har vært enorm.

– Folk er redde, og jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det går bra. Jeg kan ikke si: ‘Selvfølgelig er du trygg'.

Politikernes ansvar

– Det vi ser nå er ikke et opprør fra en stille, innvandringsfiendtlig majoritet, men et opprør fra en veldig høylytt, innvandringsfiendtlig minoritet, forteller Anders Ravik Jupskås. Han er forskningsleder ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo. 

Han peker på at høyreekstremisme ikke er en politisk trussel, men snarere en vedvarende voldstrussel. Årlig dokumenteres én til to alvorlige rasistisk motiverte voldshendelser, opplyser han.

– Når vi har gjennomgått disse hendelsene og ser på hva gjerningspersoner sier når de utøver vold, er det utsagn av typen: ‘Kom deg hjem dit du hører hjemme. Det er for mange av dere her. Dere er kriminelle. Dere er voldtektsmenn. Dere er terrorister.’ Dette betyr at alle som former den offentlige samtalen har et ekstra viktig ansvar for å motarbeide fortellinger som fremstiller innvandrere som en trussel mot Norge. 

Rauf i Arbeiderpartiet er en av disse opinionsdannerne, og vektlegger ansvaret hun og andre politikere har i møte med rasisme, hat og vold. Hun påpeker behovet for å være klinkende klar i sin fordømmelse av rasisme, i og med at politikere snakker på vegne av så mange. 

Rauf peker på at partilederne lenger ute til høyre på det politiske spekteret har vært reserverte i sin beskrivelse av drapet på Kampen, sammenlignet med politikerne i sentrum og til venstre. 

– Vi må kunne si at dette er et angrep på våre muslimer, og sette fingeren på problemet, eller adressere elefanten i rommet om du vil, mener Rauf. 

Ber Frp ta ansvar

Jonas Bals er rådgiver og seksjonsleder i LO, og mener også at politikerne har et ansvar for å ta til motmæle. Bals har skrevet flere bøker om rasisme og facisme, og var appellant ved minnemarkeringen for Tamima på Kampen 30. august.

– Jeg har inntrykk av at det er flere nå enn før som ikke viser motstand. Det burde være en selvfølgelig ting å være imot rasisme, men der er vi ikke, konstaterer Bals.

Bals mener at Fremskrittspartiet har et særskilt ansvar for å ta avstand fra rasistiske holdninger, fordi de blir lyttet til i høyreekstreme miljøer. Dette er et ansvar de ikke tar, sier han.

– De har leflet med en del av dette grumset. De er uansvarlige i møte med dette tankegodset og i verste fall spiller de på det. 

Bals trekker fram hundefløyten «Stem Frp». En hundefløyte er et kodet politisk signal som brukes for å få støtte fra meningsfeller, og samtidig unngå at meningsmotstandere forstår budskapet og tar til motmæle. «Stem Frp» blir brukt som et rasistisk signal i kommentarfeltet til minoriteter på sosiale medier, uten at Frp har tatt avstand fra eller anerkjent det som en hundfløyte, ifølge Bals.

Helge Fossum, assisterende generalsekretær i Frp, avviser kritikken fra Bals.

«Påstandene om Frp er åpenbart useriøse og fortjener knapt en kommentar», skriver han i en e-post til Universitas. 

«Frp tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på kjønn, religion, legning eller etnisitet, og vi vil verne om rettighetene som Grunnloven legger opp til», utdyper han. Fossum mener det må være mulig å diskutere reelle samfunnsutfordringer, som integrering, uten å få slike beskyldninger.

Ytre høyres premisser

Bals påpeker at også venstresiden har et ansvar.

– Vi på venstresiden må være på vakt mot alle elendighetsbeskrivelsene av hva innvandring fører med seg. Vi snakker nesten ikke om innvandring som positivt lenger. Det er en generell tverrpolitisk holdning om at innvandring er et politisk problem, sier han. 

– Vi skal kunne snakke om at innvandring fører med seg gnisninger og reaksjonære holdninger, men ikke på ytre høyres premisser. 

Rauf på sin side peker på at universitetsmiljøene som ressurssterke miljøer har en særegen rolle å spille i kampen mot rasisme. 

– Studenter og forskere har mulighet til å belyse problemstillinger og produsere forskning som støtter opp om folks erfaringer av rasisme. 

Da Rauf studerte, opplevde hun den labre responsen fra medstudentene som resultat av politisk maktesløshet. Men handling er mulig, forteller hun. 

 – Studenter har føttene plantet på jorda og skjønner hva som trengs. Jeg har derfor et sterkt ønske om at flere studenter tar til orde.

Veien videre

Samme dag som det ble holdt en minnemarkering for Tamima på Kampen, ble det også arrangert et rosetog i hennes minne på Youngstorget. Over 30.000 oppmøtte hedret Tamimas minne.

Forsker Jupsåks fra C-REX trekker frem rosetogene som en måte majoritetssamfunnet kan jobbe mot rasisme 

– Politikere i storsamfunnet må stå opp for den antirasistiske normen. Det skjer når man samles på Youngstorget for å si høyt og tydelig: ‘Dette er ikke greit. Dette er ikke Norge. Sånn vil vi ikke ha det,’ forklarer Jupskås. 

Bals beskriver rosetoget med en ambivalens.

– Det er sterkt å være på Youngstorget og ta del i fellesskapet. Samtidig gir rosetog meg en følelse av déjà vu. Vi har vært her før, men vi har ikke klart å ta dette tilstrekkelig på alvor som samfunn, sier Bals.

– Etter terrorhendelser våkner vi, vi sier til oss selv og hverandre: ‘Nå må det bli slutt’, men så går det litt tid, og vi glemmer igjen.

Hva kan hver enkelt av oss gjøre?

– Vi er helt avhengige av å ha samme virkelighetsforståelse for å motarbeide rasisme, men det har vi ikke enda, påpeker Rauf.

– Vi må aktivt gå inn og bekjempe fordommer på alle plan. Som enkeltperson handler det om hvilke holdninger vi tillater oss selv og andre å ha. Det handler om å si ifra ved kjøkkenbordet, og i familieselskap, mener Rauf. 

Jupskås er også opptatt av at forebyggingen av rasisme er proaktiv.

– Det å være stille kan bidra til å normalisere rasistiske holdninger. Derfor må man si fra. Spørsmålet er hvordan, sier forskeren.

– Hvis man går løs på individet som kommer med ytringene fremfor selve ytringene, kan det bli konfliktfylt. Hvis man håper å få personen til å endre oppfatning, er det kanskje bedre å si: ‘Det du sa nå, var ikke greit.’ Det er mer konstruktivt enn å si: ‘Du er rasist.’