Måkte snø og tørket spy

STUDERTE: Sosiologi, medievitenskap og nordisk litteratur.

NÅR: 1984-1999

AKTUELL: Har fått Anne Holt på nakken etter at han sa at han ikke likte en bok av Anne B. Ragde.

Kjell Ivar Skjerdingstad har uttrykt misbehag mot svulstige klisjeer i litteraturen. Ironisk nok ble embetsstudiet i sosiologi avbrutt av et hendelsesforløp som tatt ut av en god gammaldags pageturner.

– Jeg forelsket meg i en jente, solgte alt jeg eide og dro til Mexico. Det endte selvsagt med katastrofe. Kjærligheten var et helvete, og Latin-Amerika var en klisjé, sier Skjerdingstad flirende.

– Da jeg kom hjem igjen startet jeg på grunnfag i nordisk, forteller han.

Nordisten kan se tilbake på en lang studietid, full av krumspring og forskjellige destinasjoner. Trondheim, Bergen, Bolivia som fotograf, og omsider Oslo.

– Noen mennesker må flytte på seg når det går bra et sted, forklarer han.

De første årene i Oslo har en spesiell betydning for universitetslektoren i nordisk litteratur. Han flyttet inn i det han mener må være Norges eldste kollektiv; en vaktmesterbolig i Universitetsgata.

– Vi måkte snø og tørket spy av porten, og til gjengjeld bodde vi gratis. De vennene jeg fikk i det kollektivet har jeg den dag i dag, sier han.

Skjerdingstad var aktiv i Oslo Kristelige Studentforening på denne tiden, et sted for tvil og refleksjon. Men så ventet Mexico. Og, for å plusse på klisjeene, det virker som om veien har vært målet i Skjerdingstads studietid.

– Jeg har ikke hatt noe prosjekt eller noe mål. Det har vært mange rare sprang, og jeg har fått sjansen til å gjøre mye forskjellig. Alt har vært lystbasert. Når man ikke har en klar plan, tror jeg kanskje man sanser ting bedre.

– Når skjønte du at litteratur var ditt fagområde?

– Det var da jeg jobbet med hovedfaget. Jeg kom i kontakt med noen lærere som betydde masse. Veilederen min, Jorunn Hareide, var en av dem, Eskil Hansen en annen. Å ha fornemmelsen av å bli forstått, selv om ideen er helt ute, får man selvtillitt av, sier Skjerdingstad.

Han beskriver tiden på nordisk som innmari hyggelig, men husker ikke noe spesielt.

– Eller, det vil si, jeg gifta meg, fikk barn og kjøpte kåk.

Hovedfaget var ferdig i 1996, men ennå gjensto tre år som doktorgradsstipendiat i Kristiansand. Til sammen ble det 15 år med studier.

– Du må ha trivdes med å studere?

– Å, ja. Jeg har skjønt hvilket hemningsløst privilegium det er å kunne jobbe så lenge og så grundig med noe. Det er sjeldent. Alle akademikere burde ha en fortid i arbeidslivet utenfor for å forstå den unike posisjonen de er i.

– Og nå er du i den posisjonen selv?

– Vi får se. Det er fryktelig morsomt å undervise, og det er artig å skrive om litteratur. Jeg håper å kunne klore meg fast på Blindern, men det er faen ikke enkelt.