Med stresskoffert i kantina

– Jeg fikk barn mens jeg studerte, og var allerede en gift dame da jeg startet, så mine år ved Universitetet i Oslo (UiO) var preget av mye annet enn studentsosialisering. Jeg følte meg nok mer moden enn mine medstudenter. Det fristet ikke å være sammen med folk som drakk seg fulle for første gang. Årene på universitetet er de prektigste i mitt liv. Fra femten til atten var jeg uten jobb eller varig skolegang, men med veldig mye uteliv. Og så tok jeg artium i full fart som nittenåring og raste inn på universitetet.

Noe studentforeningsarbeid ble det riktignok tid til. Ørjasæter jobbet for AISEC, en forening for utveksling av økonomistudenter. Hun dro aldri på utveksling selv, men husker det ble voldsomt bråk da Universitas blåste opp en sak om at de sendte studenter til Sør-Afrika, i en tid da apartheid fortsatt sto sterkt.

Ørjasæter jobbet hardt med studiene og hadde store ambisjoner. Likevel ble det noen forandringer underveis.

– Planen var å studere historie, min store interesse. I stedet ble det til at jeg valgte noe mer matnyttig. Drømmen var aspirantkurset til Utenriksdepartementet, men det ble umulig å gjennomføre med barn. Jeg ble oppfordret til å ta doktorgrad, men det var ikke aktuelt å fortsette ved UiO sammen med de gamle professorene. Det ville vært dødens posisjon!

At Ørjasæter skilte seg ut fra resten av Blindern var tydelig.

– Jeg var en prektig ung kvinne. Jeg gikk med stresskoffert til og med. Det ble jo vanlig ut på 90-tallet, men jeg skal love deg at på midten av 80-tallet var det oppsiktsvekkende. Folk lo åpenlyst i kantina. Hvilket bare fikk meg til å ønske meg en stresskoffert i den andre hånden også. Jeg syntes de var tåpelige.

Ved siden av studiene jobbet Ørjasæter blant annet som journalist. Det hun husker best er likevel servitørjobben på Herregårdskroa.

– Det finnes ikke et menneske som passer dårligere i serviceyrker enn meg. Jeg var blid og hyggelig, men det hjelper lite når man konsekvent gir gjestene feil mat.

Politisk ligger Ørjasæter til høyre, men hun valgte likevel en marxist som veileder på hovedfagsnivå. I hennes øyne var det viktigere at han var den faglig sterkeste.

– Gjennom han lærte jeg en grunnleggende betydning av produksjonsmidler, klassemotsetninger og konkurranse. Det er langt flere likheter mellom Smith og Marx enn det mange har fått med seg. Det er rart ikke flere liberalister benytter seg av et marxistisk analyseapparat. Evnen til analytisk fordypningen er det viktigste jeg lærte under studiene, sier hun.