Nutrilett og spritsmugling

HVEM: Erik Poppe

STUDERTE: Sosiologi og kriminologi på Blindern, fotolinja på Sogn og film ved Dramatiska institutet i Stockholm

NÅR: 1980-1991

AKTUELL MED: Regissør av filmen Tusen ganger god natt

– Amerikanere er så høflige at de gjerne vil uttale det helt riktig, men det blir mye «popeye», «pop» og «pope».

Erik Poppe snakker om hvordan folk uttaler navnet hans.

– Juliette pleier bare å si «Rikkk», med tre k-er. Jeg holder på å krepere hver gang. Tilbake kaller jeg henne bare «brioche».

Kvinnen han kaller et bakverk, er Juliette Binoche – hovedrolleinnehaveren i hans nyeste film, Tusen ganger god natt. Den er inspirert av regissørens personlige erfaringer som fotograf i konfliktområder.

– I alle filmene mine har jeg skrevet inn mitt eget liv. Det tror jeg gjør fortellingen mer overbevisende.

En hendelse fra studietiden gjorde det lettere for Poppe å relatere seg til elendige skjebner, som dem i Hawaii, Oslo. I sitt siste semester i Stockholm ble det rot i stipendordningen, som fikk kritiske følger. Den 30 år gamle Poppe satt igjen med bare 1500 kroner til mat fra mars til juni. Diplomoppgaven spiste all hans tid, og den 1,89 høye mannen raste ned fra 95 til 82 kilo.

Løsningen på pengeproblemet ble å framleie hybelen sin og bo på sofaen hos en kompis.

– Jeg var helt ør i hodet, og ble til Hamsuns jeg-skikkelse i Sult. Redningen ble en boks med Nutrilett-kosttilskudd, som mine leieboere satte igjen til meg da de dro. De siste ukene i Sverige måtte jeg tyne dagsrasjonene ned i halve doser, sier Poppe lattermildt.

Den egentlige planen for regissøren var å drive med ordet, som han sier. Han startet på Blindern og tenkte å gå den skjønnlitterære veien – eller kanskje bli journalist? Som student skrev Poppe for Klassekampen, før han gikk over til Aftenposten for å gjøre det ukentlige «Oslo-portrettet».

– Jeg trodde det var skriving jeg skulle drive med, men så fikk jeg ikke fotograf til portrettet lenger. Derfor måtte jeg sette meg inn i fotograferingen selv, og jeg syntes det var helt fantastisk. Fra da av sugde jeg til meg alt som hadde med foto å gjøre, som en svamp.

Som 22-åring var han ferdig med fotostudier, og gikk rett i jobb som utenriksfotograf for VG og Reuters. Da han gikk tilbake til studiene igjen i en alder av 29, var det for å studere film i Stockholm.

– Jeg var hissig på å få så mye ut av studiet som mulig, og jobbet ekstremt hardt. Det var definitivt den viktigste tiden i mitt liv.

Festing ble det også mye av, selv om han hatet det svenske ølet. Da var det fint at en kompis kunne flytte alkoholsamlingen hans fra Oslo og over grensa, bestående av rundt ti flasker sprit og tjue flasker vin. Grensekontroll hadde kompisen ikke tenkt på, og han ble stoppet.

– Han fikk helt angst, selvsagt. Hvem skulle vel gidde å smugle alkohol fra Norge til Sverige? De svenske kontrollørene kunne ikke heller forstå hans motiver, så de trodde på at han skulle levere det til en norsk student i Sverige. Han fikk alt med seg.

53-åringen er glad for at han ikke gikk rett på filmstudier, fordi han da ville erfart livet som en filmskaper. Regissøren tenker fortsatt best gjennom pennen, og særlig ett sted peker seg ut i den anledning: Universitetsbiblioteket på Blindern.

– Både De usynlige og Tusen ganger god natt skrev jeg på der. Å bare kunne hente bøker i bokhyllene er fantastisk, og selv om jeg ikke er overtroisk, tror jeg stillheten får det beste ut av deg.

Han har anbefalt biblioteket til så mange kollegaer nå at han nesten ikke kan gjemme seg vekk der lenger.

– Men det er utrolig hvor usynlig en kan bli med hatt og briller!