Sex og Gud

STUDERTE: Teologi

NÅR: 1972 til 1979

STUDIEGJELD: Nei, he-he, men den tikket og gikk lenge

Forfatter Jan Kjærstad har en teori. Om at heftige sexscener har utspilt seg dypt nede i mørke kjellerrom under Niels Treschows hus, der studentene nå ikke lenger har adgang. Scenen er beskrevet i Kjærstads roman Homo Falsus eller det perfekte mord fra 1984. Da Kjærstad satt på lesesalen og grublet over Guds eksistens, var Blinderns fakulteter sammenbundet av et nettverk av underjordiske ganger. I disse gangene, under Humanistisk fakultet, lå en gang tre små pianoøvingsrom. Ryktene gikk på Blindern om hva som skjedde der nede i mørket. Der nede som Kjærstad selv tilbrakte mye av sin studenttid, keyboardist som han var i det «verdenskjente rhythm'n'blues-bandet» Rubicon.

– Akkurat den scenen jeg beskriver i boka er ikke selvopplevd. Men det er jo ikke akkurat så vanskelig å forestille seg, da.

For Kjærstad var Blindern et sted der erotikken og kjærligheten blomstret.

– Mange tror at lesesalen ikke er livet. At livet passerer forbi mens du sitter og leser. Men det er feil. Det skjer mye mens du leser. Som når du slår øynene opp fra bøkene og møter det magnetiske blikket. Gnistene som plutselig kan antenne hele lesesalen, sier Kjærstad, og legger til:

– Jeg ser på studietiden som en glanstid i livet. Alt satt løst, alt fra forelskelse til akademiske ting. Jeg savner tiden da man tenkte høyttravende, romantiske og tåpelige tanker, og trodde alt var mulig. Vi slengte ut noen grusomme spissformuleringer ut fra noe vi hadde lest i en fotnote og latet som vi hadde peiling. Det var en viktig tid, å ha lov til å leve i en akademisk spissformulering. Vi var utrolig ivrige og totalt uten ryggdekning.

Likevel ble han skremt av scenene som utspilte seg på Chateau Neuf siste halvdel av 70-tallet.

– Rød-fronterne skremte vettet av meg. Alt det dogmatiske kjøret som ble ropt ut fra talerstolen. Jeg så veldig tydelig det religiøse i den ideologien. Det var helt nært opp til å være en sekt, og det var med på å gi meg en areligiøs innstilling, sier Kjærstad.

Så selv om han gikk inn på Blindern som en drabantbykristen på en eksistensiell bølge, ble det aldri noen prest ut av Kjærstad. Han tapte heller hjertet sitt til litteraturen.

– Jeg dro til Middelhavet sommeren 1978, mens jeg holdt på å avslutte studiene mine. Der skrev jeg en roman for hånd, sier Kjærstad.

Da høsten kom, dro han hjem, til Blindern, og okkuperte den eneste skrivemaskinen på HF. Det var en gammel og god en, med kulehode og rettetast. Den vinteren førte han romanen inn på maskin. Den ble på 192 sider.

– Jeg husker at en av medstudentene mine en dag kom inn på kontoret, lente seg over ryggen min og sa: «Det der var en jævlig lang oppgave». Jeg turte ikke fortelle noen at jeg egentlig skrev en roman. Det var litt flaut. Det var da også en skikkelig dårlig bok som ble refusert overalt, sier forfatteren.