– Skulle blitt i USA

STUDERTE: Mellomfag historie ved UiO, mastergrad i historie og i statsvitenskap fra USA og Dr.philos grad ved UiO 1994

NÅR: 1979-1994

STUDIEGJELD: – Nedbetalt

– Jeg har ikke tid til å snakke nå, heller ikke tid i morgen.

Professor Janne Haaland Matlary sitter på trikken og er på vei hjem etter lansering av ny bok, og lover å svare Universitas en gang i løpet av helga.

Matlary har et rykte for å være travel. Men også for å være et arbeidsjern. Ikke så overraskende er et av hennes fremste minner fra studietiden «å alltid lure på om det jeg gjorde var godt nok», mens hun skrev ti-timers eksamener to dager på rad i statsvitenskap.

– Hvorfor akkurat statsvitenskap?

– Den interessen var alltid der, fra tidlig gymnasalder. Diplomatisk og militær historie har alltid fascinert meg, og jeg er dypest sett en praktiker – en som vil gjøre noe, sier hun.

Og føyer til at Aristoteles definerer statsvitenskap som «den høyeste praktiske vitenskap».

– Jeg elsket klassikerne. Platons dialoger er det ypperste som er skrevet om dette. I tillegg kan man kan si med Goethe «zwei Seelen wohnen in meiner Brust» uten å bli svulstig.

Hun beskriver seg selv som en selvdisiplinert og hardtarbeidende student. Etter mellomfaget i historie dro hun til USA og avla to mastergrader, og likte seg så godt at hun ville bli.

– Jeg hadde tenkt å ta Ph.d. på Universitetet i Princeton eller Chicago i sin tid, men ble fortalt at man syntes så godt som norsk utdannelse at det var risikabelt å forbli ute i stedet for å være på Blindern...

– Tilbake på Blindern savnet jeg det intense intellektuelle drivet fra USA, og angret ofte på at jeg kom tilbake. Det var mye mer passivt her, og mindre dynamikk i studiene.

Matlary minnes endesløse diskusjoner om det gode og mindre gode samfunn med veilederen Bill Lafferty, og andre «flotte intellektuelle» som Jens Christophersen og Guttom Fløistad.

Med svømming som eneste fordriv utenom studiene, med utgangspunkt i at hun ikke likte seg på Blindern, og heller ikke befant seg noe annet sted på campus enn i lesesalen, virker Matlarys studietid å være like akademia-orientert som professortilværelsen er i dag.

– Egentlig har jeg ingen spennende historier å fortelle – for jeg var ikke opptatt av festing, sier Matlary, og legger til at hun sikkert også er ganske så kjedelig akademisk.

– Og du hadde aldri noen romanser på gang, heller?

– Sånt er jeg egentlig altfor sjenert til å svare på, men noe må jo ha skjedd – for jeg fikk fire barn mellom 1985 og 1991!