Søm og anarki

– Blindern var jo helt annerledes da jeg studerte, sier Fanny og ler. Hun kom til en steinørken som var innvendig tapetsert med plakater om protestmarsjer, appeller og alt mulig annet politisk. Flertallet av studentene på Blindern i 1968 var AKP-ml-ere. Fanny selv var anarkist.

– Vi var eksistensialister som leste Kafka og Sartre, sier hun.

De andre gikk uniformt i lilla skjerf, cordfløyel-bukser og fotformsko, mens Fannys omgangskrets gikk kledd i sort. Gjennom hele studietiden sydde hun sine egne klær.

– Klær var mye dyrere den gangen, og jeg kom fra en familie med mange barn.

Som osloborger hadde hun heller ikke rett på noe studielån, så det var trangt økonomisk. Fanny bodde i en liten hybel på Vindern, jobbet som miljøarbeider og nattevakt på Gaustad, og var også innom bank og butikk.

– Jeg ble en racer til å pakke inn gaver!

Fanny hadde den samme kjæresten gjennom nesten hele studietiden, selv om de studerte i det hun selv kaller en periode med absolutt fri kjærlighet.

– Det var etter p-pillen og før AIDS, så det hele var ganske bekymringsfritt, forteller Fanny.

Nå sitter hun i et kontor i fjerde etasje på psykologisk institutt. Hun visste lenge at hun ville studere psykologi, og var en ivrig student gjennom hele studietiden.

– Det var mye friere på den tiden, ingen undervisning var obligatorisk. Samtidig kunne man jobbe veldig selvstendig, og fullføre eksamener raskere enn normert tid.

For mange skled studiene helt ut til fordel for alkohol og politisk engasjement, men Fanny var opptatt av å studere.

– Jeg var ikke med i noen studentforeninger, det var jo helt feil for oss anarkister å organisere oss!

Ironisk nok var det nettopp det de gjorde, ved å samle seg i en omgangskrets hvor de kunne være annerledes på en annen måte enn de andre – de var utenfor sammen.

Fanny satt ofte på forelesning og strikket, mens lærerne underviste det de hadde lyst til den dagen.

– Noen ganger førte friheten til store uenigheter, og lærerne kunne stå og skjelle hverandre ut foran studentene. Enkelte fagpersoner unngikk hverandre i gangene.

– Det var ikke greit å være faglig uenig på den tiden, forteller hun.

– Det er mye større rom for ulikheter nå, også utenomfaglig. På den tiden ble man mistenkeliggjort av å gå i høye hæler og leppestift. Det var mye mindre plass for individet.

Nå har Fanny vært tilbake på Blindern i 18 år, og har fortsatt kontakt med noen av vennene fra studietiden. Noen har forsvunnet, andre har dukket opp igjen, og mange befinner seg i utlandet som resultatet av bekjentskaper hun har stiftet i løpet av et langt og omskiftelig liv.

– Hva husker du best fra tiden som student?_ -Begeistringen for faget, det å fordype seg fullstendig i noe – det har jeg hatt glede av hele veien.