Utdannelse med jagerflyscwhung

Skuespiller Kim Haugens første møte med Teaterhøgskolen ble en gedigen nedtur.

– Jeg hadde jobbet som statist på Nasjonalteateret og hadde opparbeidet meg et enormt kick for skuespill. Og så kom jeg ikke inn! Det var helt klart en umiddelbar nedtur, men det gjorde meg så provosert at det trigget meg til å gjøre alt for å komme inn neste år.

Kom inn gjorde han, og det som fulgte var det Kim beskriver som tre år med intens trening og disiplin.

– Det ble hele livet mitt, egentlig. Fullstendig. Når du deler klasserom med så lite som syv stykker, føles det nesten som en jagerflyutdanning. Så nær kom vi hverandre.

Men tiden på Teaterhøgskolen var mer enn bare disiplin. En gang ble hele klassen tatt med på Teatercafeen, av ingen ringere enn Sir Ian McKellen.

– Han var hovedsakelig sceneskuespiller den gangen. Men da han var på besøk i Norge ble han invitert av en lærer til et Shakespeare-stykke vi satt opp. Han takket ja, og etterpå spanderte han full middag for hele klassen. Vi drakk og spiste for sinnssvakt mye penger. Det var en fantastisk kveld.

Overgangen til 1980-åra var en periode preget av stort politisk engasjement blant Oslos studenter. Kim merket dette selv i sin studietid, men sier selv at han ikke var så opptatt av politikk.

– Det var en veldig fasinerende tid, preget av var en slags postmarxisme og meget stort engasjement. Teatermiljøet, alt fra dyktige skuespillere til teaterarbeidere og studenter, var veldig infiltrert av AKP-ml. Men den kulturen var sterkest et par år før jeg påbegynte studiene mine. Så jeg var veldig glad jeg ikke kom inn på Teaterhøyskolen før -79, fordi jeg ikke var så opptatt av å passe inn under noen bannere.

Haugen sier han personlig kom seg vel igjennom studietiden uten å måtte sverge seg til verken det ene eller det andre. Flere andre som gikk studieløpet før han var ikke like heldige.

– På den tiden var det nærmest obligatorisk oppmøte på 1.mai-frokoster, eller kollektivt tyn ved fravær. Jeg føler at et fritt og uavhengig sinn er essensielt for en skuespiller. Jeg kjenner flere som gikk der og hadde det helt forjævlig fordi de ikke ville gå under de samme parolene. Men jeg tror engasjement er dritviktig blant studenter og i teateret. Når det gjelder teater er det så utrolig viktig at det ikke dør hen i en slags borgerlig suppe, men at det utfordrer tanker og meninger.

Det er åpenbart i holdning og tone at Haugen ser tilbake på sine studieår med varm nostalgi, men selv på tross av det gode miljøet, lærerne og den kreative hverdagen, sier han slutten kom ved en passende tid.

– Jeg elsket de tre årene på Teaterhøgskolen, men så følte jeg meg forsynt. Og da føltes det utrolig godt å få litt distanse. Det er kanskje ikke så mye å smelle på en CV, men jeg anser meg selv som enormt privilegert for å ha gått der.

Gjennom nesten 30 år har Kim opparbeidet seg en karriere som en av Norges mest kjente og respekterte skuespillere.

– Jeg er egentlig veldig heldig. Jeg har aldri følt meg som han som sitter og depper i kantinen og ikke blir brukt.