Begynnelsen

Første dag på ny jobb forsto jeg det.

Et stort møtelokale med masse mennesker sittende rundt et bord. Summende stemmer og dempet latter. Meg selv stående ved bordenden, med stolkanten pressende inn mot baksiden av knærne. Ryggen verker.

– Sett deg ned som alle andre. Du hører ikke hjemme her hvis du ikke en gang kan sitte, hvisker stolen til meg.

Lyden gir gjenklang i øynene rundt bordet. Hendene mine passer ikke inn noe sted, luften kleber seg til huden og bena mine er altfor lange.

– Jeg kollapser hvis du setter deg ned nå igjen, du vet det. Det lyner til hvis du så mye som berører setet, hamrer korsryggen.

– Ærlig talt, hva tror du folk tenker? roper stolen.

Kjappe blikk trekker seg hensynsfullt unna.

Det tar i døren og en høyreist mann titter inn. Blikket hans vandrer rundt, før det fester seg ved meg, den eneste som står i det store rommet:

– Unnskyld, vi har holdt av rommet fra klokken seks. Er dere ferdige snart?

Pling! Jeg er tilbake i onkels 50-årsdag. Kniven klinker borti glasset mitt idet jeg reiser meg for å gå på do. Folk legger fra seg bestikket og lener seg mot stolryggene. Alles øyne retter seg mot meg, og mamma nikker stolt til pappa over bordet. Svetten pipler frem på ryggen min.

Mannen står fortsatt spørrende i døren. Han tror jeg kan svare. Jeg stirrer, det kommer ingen ord. Stive knær, svette hender og murrende rygg. Om vi snart er ferdige?

Jeg kjenner hvordan leppene mine former seg til et slakt smil, hvordan jeg skyver stolen bak meg litt vekk og hever haken.

– Nei, sier jeg.

– Jeg har akkurat begynt.