Commando

Jeg var i Nederland for litt siden og fikk tak i noe ganske unikt; en cd-rom med 2000 Commodore 64-spill!

Som barn hadde jeg selvsagt en Commodore 64. Den kjøpte jeg brukt av en kar som het Kato. Kato lurte meg nok litt; det var noe kødd med den maskinen. Den måtte leveres inn til reparasjon, og så fungerte den fint en liten stund til. Så var det jamt slutt.

Mitt favorittspill var og er Commando. Spillet går ut på å skyte alt som beveger seg. IQ-testen er om man samtidig klarer å kaste håndgranater.

Selve spillingen er litt vinglete. Jeg kan bevege meg i åtte retninger, og det må skje kjapt. Å åle seg frem sakte, mens man sikrer én og én meter ved å plukke ned en soldat her og der, er helt umulig. Her må man springe igjennom, plaffe ned dem man rekker på og komme seg videre.

Etter en stund kommer man til den obligatoriske «porten», som kan minne litt om et afghansk bakholdsangrep. Da har du kun deg selv, uendelig ammunisjon og 40 håndgranater å stole på. Granatene kan bare kastes fremover, noe som begrenser stridsdyktigheten betraktelig. Man må virre rundt og skyte i panikk, mens man med jevne mellomrom slenger ut en håndgranat som en ren avledningsmanøver.

Rent utstyrsmessig ligger jeg bra an. Mitt våpen skyter kuler både raskere og lengre enn de andre soldatenes. På den måten jogger jeg bort fra kuler som ellers ville vært dødbringende.

Men det spiller ingen rolle. Det har sjelden hendt at jeg har kommet gjennom den andre porten. Det er så vidt jeg klarer den første. Overmakten blir flere kilobyte for stor, og så er spillet over.

Da er det tid for å skrive navnet sitt på lista. Mens vakker musikk spilles, skyter jeg løs på bokstaver som til slutt danner det ønskede navn. Har jeg vært mer enn middels god, kommer jeg dessuten over «Adolf» på lista, og det er jo noe.

I dag er det lett å flire av Commando. Men det er også lett å skrike inn i skjermen når jeg har blitt skutt i ryggen for 15. gang på ti minutter.