En beretning om deg
Lærreima fra den trendy studentveska di gnager deg lett på venstre skulder mens du målrettet går mot kaffemaskinen. Likevel er ikke alt i sin skjønneste orden. Noe er annerledes i dag. Skrittene du tar mot lesesalen ledsages ikke av den vanlige likeglade entusiasmen. Kaffen gir ikke deg den sure ånden, og sveisen sitter ikke helt som den skal. Din sjette sans skrur på alle varsellampene, før du sjekker din sjuende sans. Det er først da du forstår det.
Og du snur deg. Ser deg rundt. Lytter. Merker du det? Det er eksamenstider snart, og kjeltringene hopper frem som formeringsklare kinesere. En etter en dukker de opp, men i motsetning til kjeltringer flest, lusker de ikke stille i kulissene eller gjemmer seg i skyggene. De breier seg. Er bråkjekke. Du ser dem overalt – på trappa opp til lesesalen, i de lange kantinekøene, på bussen og på romslige Bunnpris, hvor det er plass til fem boltrende elefanter i bredden.
De er overalt og aldri langt nok unna til at du ikke klarer å fange dem opp. Til det er deres påtatte og selvmedlidende toneleie for skingrende til at du kan la det gå ubemerket hen.
«Ved Poseidons rævskjegg så lite jeg har lest, Per! Eksamen er om en uke, Perri, og jeg har bare lest 1/3 av pensum. Huff, skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg til eksamen, assa, erre mulig å værra så loka som meg? Tror jeg bare kan sikte meg inn på en D, altså, høhø. Men jeg har vært litt bissi, ikke sant.»
Deres minste felles multiplum er at de er så loka, og at de er over gjennomsnittlig beskjeftiget med ymse gjøremål. De har syvogtyve baller i lufta, og ikke bare har alle ulike farger, men sømmen er sydd forskjellig på hver eneste.
Disse snikene av noen taskenspillere går dagen lang og spinner sine sikkerhetsnett og konstruerer sine helgarderinger til alle rundt dem forstår hvor dårlig de ligger an til eksamen. Men jeg, i all min barmhjertelighet, tilgir dem. Jeg har nemlig en 8-timers vinn eller forsvinn-eksamen i Kvantefysikk om en time. Og jeg har ikke lest en dritt.
