Evig din

Der sto jeg, i den marineblå fløyelsdressen med rognebærflekker på slipset og et skeptisk blikk rettet mot presangbonanzaet som så ofte preger en tradisjonell norsk konfirmasjon. Det var ingen gitarformede pakker i sikte, bare små nette som når ristet lett ga hul gjenklang av den knusende skuffelsen de sannsynligvis inneholdt. Forbannet være graverte kakespader, den gullbelagte utgaven av Snorres kongesagaer eller 15 sett med mansjettknapper. Jenter tenner verken på kakespader eller mansjettknapper (i alle fall ikke før litt senere i livet). Men snart hørtes lyden av sølvtrompeter i det en pæreformet kasse bundet i burgunderrød sløyfe ble båret frem fra et kott, gjemt på forhånd av min mor. Instrumentet var blankpolert, skinnende og nærmest vibrerende av forventning.

Motivasjonen for mitt ønske lå ikke i en fremtid som musiker, en slags kreativ lengsel eller for den saks skyld, interesse for (gitar)musikk. Det var ideen om at jeg, med en gitar i armene, ville vekke oppmerksomhet hos utvalgte medlemmer hos den feminine delen av klasse 9b. Jeg gjorde selvsagt den klassiske feilen i å falle for nøyaktig den samme jenta som alle andre, og hvorfor ingen av mine mannlige innflytelser på noe tidspunkt dro meg til siden og sa «Forresten, den mest populære jenta i klassen: vi har alle vært der, vurder din stilling deretter», forblir en gåte. Men jeg hadde ikke tenkt til å gi opp så lett, for så vidt jeg visste var det ennå ingen som hadde lært seg å spille et instrument. Bortsett fra en fyr som var mesterlig på fiolin, men han hadde astma og en bred tysk aksent og var således ingen trussel. Så etter et halvt år med morellrøde, flassete fingertupper, viet nesten utelukkende til balladen «Blackbird», hadde jeg endelig bygd opp ferdighetene og selvtilliten til å opptre på skoleavslutningen. Det var fire innslag den kvelden. Et par old school-rappere, et par beatbox-folk-rappere, en trio med litt mer frempå rappere – og meg. Jeg husker ikke om jeg i øyeblikket var takknemmelig for den overdimensjonerte, radioaktive lampen rettet mot ansiktet mitt, men jeg visste at et sted i havet av lærere, søsken, foreldre, venner, fiender, sympatisører, lokalavispresse – der satt hun.

Hun likte tydeligvis ikke John Lennon. Jævla hiphopere.