Filmkunst

– Dette er kunst, altså.

Min filmelskende kamerat gir klar beskjed allerede mens vi viser frem billettene. Jeg nikker, og følger med inn. Vi er på filmklubb. Jeg har alltid tenkt på meg selv som en kulturell person, som fatter interesse for det meste. Jeg er jo også glad i film! Nå skal interessen bli satt på prøve.

Det første kvarteret av en film går som regel alltid greit. Da har du på en måte fortsatt håpet, og med La Dolce Vita på lerretet sitter du med håpet ganske lenge. Mange fine biler og damer til tross, håpet slukkes når all action og dramatikk uteblir. Etter det første kvarteret kommer rastløsheten. Godteriet er spist opp, og jeg kjenner at jeg ikke kan drikke mer brus. De gode lenestolene på kinoen blir til vonde bilseter, og jeg prøver desperat å plassere beina på en måte som verken stopper sirkulasjonen eller gir personen foran et kne i ryggen. Så er det enten for varmt, eller alt for kaldt. Av og på med jakken.

Filmklubbelskerene har ikke godteri. De har en kaffe, men drikker ikke av den. Jeg kjenner at jeg kunne drept for litt mat nå. Om jeg hadde vært hjemme, skulle jeg ikke nølt med å lage pannekaker. Kanskje tomatsuppe også. Å, jeg skulle laget gulrotkake! Nå går jeg! Jeg går nå! Nei, det blir så flaut, så flaut! Åh ... Jeg skal aldri på mer på filmklubb ...

Ai, ai, er det nabojenta som tar meg så forsiktig skjelvende på låret ... Jeg legger forsiktig hånda mi der jeg forventer å møte myk hud. Det er mobilen som dirrer febrilsk. Jeg skotter meg forsiktig rundt, og ser om jeg kan sjekke hva det står i meldingen. Selvsagt kan jeg ikke det, og tanken på at noen vil ha tak i meg mens jeg sitter her er uutholdelig ... Hva skal jeg gjøre?

Det er omtrent ved det punktet jeg gir opp og sovner. Som straff lar «vennene» mine meg sitte i stolen til vaktmesteren vekker meg. Jeg får endelig sjekket meldingen, som overraskende nok er fra en av filmklubbvennene: «Vi drar på kafé. Kjeder oss, filmen er ikke som forventet? Er du med?»