Godt-voksen-helvete

Alle på forelesningene rykket til da han snakket. Det var ikke foreleseren som skapte reaksjoner. Det var nemlig en som alltid viste mye bedre enn professoren: En gammel mann. Men sin påståtte livsvisdom kunne pensjonisten forkaste ethvert tilløp til objektivitet fra damen på podiet. «Var ikke Mohammed bare en landeveisrøver med epilepsi da? Kristendom og nestekjærlighet? Hah!» var utbruddene mannen forpestet forelesningene med.

Han og hans like av er det mange av på Blindern. Gamle menn som studerer på papiret, men er der for å belære. Det er sikkert derfor så mange av dem melder seg av eksamen. Disse mennene er også en opplevelse når unge meg prøver å lese. Sitter jeg ved siden av en, må jeg forholde meg til tung nesepusting. Sier de noe til bibliotekaren, må de alltid kremte først med et desibelnivå en brannalarm verdig. Men vent, hva er den irriterende lyden? Noen skriver sms med tastelyd. Hvem andre kan det være enn en godt voksen kvinne med poncho eller buksa litt for langt oppe på magen. De er veldig morsomme å jobbe med i grupper:

– Å, jeg synes dette med media er så spennende jeg! skarrer hun.

– Jaha… Har du lest pensumet vi skal diskutere?

– Nei du, jeg har ikke fått kjøpt noen bøker enda. Tenker å ta det i påskeferien.

Samme «godt-voksne» som ikke gidder å lese, avbryter gjerne forelesningene med en intetsigende reiseskildring med følgende avslutning: «Ja, nei det var jo… veldig sterkt, ikke sant?» Et lite stedsnavn fra foreleseren er gnisten som tenner anekdotebrannen.

Egentlig burde de gamle kastes ut. Er du ferdig eller snart ferdig med arbeidslivet, har du ingenting på universitetet å gjøre. Dette er fordi slike desperate krampetrekninger av selvrealisering fortrenger studieplassen til unge håpefulle. Men bevares, jeg gir gjerne opp fremtidsutsiktene mine til fordel for en femtiårgammel ponchodame som studerer fordi «det er så spennende å lære».