Ingen skriver til Vegard K.
Del 5
Før eller senere må alle menn bestemme seg. For Vegard K. hadde dette øyeblikket nå ankommet. Her, ved et bord, over en konvolutt og en krokodille, uanstendig tidlig om morgenen, satt han ansikt til ansikt med sin skjebne. «Faen heller,» tenkte K. Han var tørst, trøtt og hadde ikke fått lest morgenavisen. Alt i alt var det en dårlig dag for å inngå forretningsavtaler.
«Du legger en god deal på bordet, Arild U. Men du glemmer en ting. Du glemmer en ting. Ja, jeg sier det, du glemmer en ting, og når du glemmer, glemmer du for alvor. Du sier jeg har «et problem» med autoriteter, Arild. Din tannløse vinglefitte!»
Et sted nede i Ks indre gemakker hadde ulmingen som hadde plaget ham siden han sto opp, steget i langsomt tempo, for nå å kulminere i et rasende crescendo. Han reiste seg, så brått at stolen han satt på skjøt bakover som et missil i blå skai og rustfritt stål.
«La meg si deg hvem jeg er, tispe,» tordnet K., grep den halvspiste kringlen fra Us fat, og bet grådig av den. «Mheg æ Mhebaj Ghå, mhi mhæshteh mamemitt!»
Arild U. tørket kringlesmuler fra ansikt og slips med et blått skjorteerme. Det slo K. at kringlen hadde vært et noe mindre velvalgt trekk enn han planla. Han svelget. Det var uansett for sent å snu.
«Kremt. Vil du si det er riktig av meg å tolke ditt svar dit hen at du i utgangspunktet er negativ til vårt lille forslag?» spurte Arild U.
«Spis knoke, tølper!» repliserte K., og hoppet opp på det grå respatexbordet i en bevegelse som måtte kunne karakteriseres som delvis grasiøs. Intensjonen var å skape umiddelbar og kraftfull kontakt mellom Ks egen knyttete neve og de grå fjonene på motpartens hake. En forteller med sans for islandske ættesagaer ville sagt at K. nå var vred. Og K. *var* vred, han var en fontene av rettmessig aggresjon, så rasende at selv den verdensvante U. ufrivillig løftet på et grått øyenbryn idet den dresskledde mannen på den andre siden av bordet stormet mot ham som en løpsk sirkelsag.
Det så med andre ord stygt ut for Arild U.
*
En halv time senere gikk K. ut på gaten. Et selvtilfreds glis spredte seg over det sønderslåtte ansiktet mens han plukket et flak hvit, skrukkete flass fra jakkeslaget.
«Faen,» tenkte K. «Når jeg kommer på kontoret, skal jeg fyre opp tidenes mornings. Det har jeg fortjent.»
