Lønnlig iblant oss

Vi er på vei hjem fra farmors 85-årslag da pappa begynner å snakke om lønnetrær. Vet du, sier han betydningsfullt og legger pannen i de rynkene han ofte anvender seg av når det er betydningsfullheter på gang. Vet du, sønn, at lønnetrærne er de første som forandrer farge om høsten?

Jeg visste ikke det, så han fortsatte å lære meg om naturens hemmeligheter. Lønnetrær får en dyp, flammende blodrød farge før alle andre trær engang har begynt å tanke på å være noe annet enn grønne. Så tidlig at det nesten fremdeles er sommer.

Blodbøk, tenkte jeg, og er det ikke noen andre buskegreier som er røde hele året, villvin eller noe sånn – men jeg sa det ikke høyt. Fedrepanner med slike betydningsrynker er ikke av den typen man motsier.

Pappa så ut av bilvinduet og lette etter røde vekster langs veikanten. De er vakre, sa han. Lønnetrær er så vakre om høsten. Det er som om de eldes med verdighet og ikke tviholder på den stadig mer falmede grønnfargen de hadde om sommeren. Han så ingen røde øyer i det grønne havet, og det skuffet ham litt. Hvor er eksemplet når man trenger det?

Da han var liten syntes han lønnetrærne var finest om sommeren. For å si det sånn, sa han og lo litt, ville han ha brukt grønt og hvitt i Canadas flagg om han ikke visste bedre. Rødfargen på lønnetrærne var så matt, så lummer på et vis, den hadde en tung smak, som kaffe eller vin, eller kanskje juleribbe. Voksensmak.

Ja, sa jeg. Hm. Lønnen er et voksent tre. Lønnen er et vakkert tre som lyser opp med rødt i det grønne. Canada, sa jeg alvorlig. Og jeg la pannen i så betydningsfulle rynker som jeg kunne.

Så ble det stille. Pappa så uten å se på veien, kjørte på autopilot og hadde tankene helt andre steder. Lønnen, ja, sa han til seg selv. Den røde lønnen.

Jeg tror han hadde en dypere mening. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvilken.