Lykkelue

– Jeg kan da ikke putte denne i spilleren på en dag som dette! Samba, jazz, minnet om lyse netter, det skulle tatt seg ut!

I hånden veide jeg pappcoveret som hadde den påtrengende, men myke tyngden av Stan Getz og Girl from Ipanema i seg, og tenkte, skitt au, det kan bli en herlig absurd opplevelse.

Jeg selet på meg discman-en, trakk en diger, hvit lue ned over ørene, og gikk med besluttsomme skritt mot banen. Det var nesten ubehagelig tidlig, og pusten min satte et tydelig avtrykk mot en Windows-blå himmel. Men i ørene hadde jeg smaken av sommer og lukten av hav.

Og da, plutselig, kom han, som de sier, som kastet på meg. Lykken. Det kunne gått fryktelig galt, det kunne blitt

for overveldende med knasende, grusete is og varm sax på en og samme tid. Men det gikk utmerket.

Dagen var ikke spesiell, ingen hadde invitert meg på fest, det var ingen utsikter for noen date, og tallet pensumsider som burde vært lest tør jeg ikke tenke på. Likevel denne ubetingede, uoppfordrete Lykken, som krøp inn under den store, lune luen min, og ble værende der resten av dagen.

Dette var en påminnelse om at kontraster ofte er noe av det beste som finnes her i verden. Ikke ulikt den beste måten å spise Godt og Blandet på; en med lakrissmak, samtidig med to med rød smak, fordi uten kontraster blir det bare kjedelig. Lue, ispust og samba, fant jeg ut, var en deilig kontrast, som jeg skal samle på, og ta frem en annen gang jeg skal ut en vinterdag.

For det er ikke alltid nødvendig å vente på at Lykken skal komme helt av seg selv, selv om han av og til er så elskverdig at han gjør det. Noen ganger kan man ta saken i egne hender, og gripe tak i Lykken og hale ham frem, nesten slik man trekker en hamster etter bakbeinet frem fra under sofaen.

Vi skal ikke heller glemme lykken over å finne en slik intens liten smaksbombe av en Lykke – den lykken er nesten vel så stor som luelykken selv.