Seksuelt frustrert

Sex og Singelliv er en bløff. Et glamorøst liv som sexy og urban er en dårlig beskrivelse av en desperat lengsel etter seksuell oppmerksomhet og begjær. Man innbiller seg kanskje at knapp tid, karriere, frihet og annet er selvvalgte prioriteringer. Men, nei, det finnes ingen bortforklaring. Mennesker er skapt for én ting: Å reprodusere.

Våre egne instinkter avslører enhver unnskyldning for å slippe å erkjenne at vår utilfredse og ensomme tilværelse egentlig skyldes mangel på sex. Ja, SEX. Og jo lengre man venter, desto verre blir det. Klokken tikker. Desperate kvinner er ikke vanskelige å legge merke til – tilbakelent over baren med en «Manhattan» i hånden og en minimal topp. Det søkende blikket som saumfarer lokalet kamufleres dessverre ikke av holdningen «Jeg gir ikke opp det FANTASTISKE livet jeg har nå for hvem som helst.» Kvelder i sofaen med Meg Ryan-filmer, iskrem og Diet-coke som eneste selskap, er tilsynelatende glemt. Forhåpentlig vil i det minste Cosmopolitans «Fabulous in 2 weeks!» gi utslag…

Nei, dessverre ikke denne gangen heller. Hjemme ligger samlingen av rekvisita anskaffet som surrogater for den ekte vare. Stakkars jenter! En kortvarig gledeslek med en kanin tilfredsstiller ikke den instinktive rammen av nærhet rundt reproduktiv sex. Pornofilmer vinklet rundt silikonpupper og sugelepper, gir for mange ikke særlig stor effekt. Selv ikke Anna Span har gjenskapt følelsen av svett hud og muskuløse armer.

Likestillingskampen har ikke nådd helt fram på denne fronten. En mann kan godt pule rundt, men kvinners akseptable «kvote» ligger fremdeles langt under mannens. Elskovssyken fører dessuten til at til og med en elsker som regel ender i tårer. Mulig at Catherine Millet fikk det til, men hundre orgier er en kjedelig bagasje å ta med seg om man en dag skulle møte HAM. Singelliv er et oppskrytt konsept.