Som på film
Dagen før avreise, «Hjortejegeren» på dvd for Gud vet hvilken gang.
– Kanskje ikke vi alle kjæm levandes hjem fra det her, i så fall vil æ du skal gje det her brevet te ho Barbro, sa Karsten Beate og stakk en konvolutt i neven min på avreisedagen.
Stine ga meg et smykke, et hjerte med bilde av henne inni. Jeg la det i brystlomma, hvis en kule ville treffe der og stoppe opp; en bulk i hjertet. Slik poesi kunne krigen puste liv i.
Landsbyen hvor vi ble stasjonert var forblåst og slitent sandfull som en scene fra «Black Hawk Down». Lite å ta seg til, ingen å snakke med. Mens de andre soldatene spilte poker, så vi dvd-er.
– Ju vånt deh truf? Ju kænt hændl deh truf!
– Ai låvv deh smell åff neipålm inn deh mårning!
De andre soldatene lo, men virket samtidig litt oppgitte.
– Dere må skjerpe dere, slutte å leve i skjermen hele tida. Man må være årvåken her, tilstede, ting skjer fort.
Men de harde kampene var i sør, kun snikskyttere og en mengde steinkastere her. Og landminer. Vi var forsiktige, for de var slik en klossete måte å dø på. En statists endelikt.
Vi ventet, på øyeblikket, hendelsen som for alvor skulle hamre det inn, hvor vi var, hva vi gjorde, hvor vår plass var i dramaturgien. Skulle vi ofre oss for noe større enn oss selv? Bli reddet? Redde?
Men folk fortsatte bare å kaste stein på oss, skjøt iblant. De bommet og vi klarte ikke løpe etter. Vi hadde spist for mye filmgodt, lagt på oss, feite som Brando i «Apocalypse Now». Overordnet kjeft, mye av den. Karsten Beate begynte å pusse geværet midt på natta, halvgalt målrettet blikk, rytmisk mumlende inn i søvnen.
– Full... Metall... Jækket....
Siste dag i tjeneste, dimmet litt før tida. Der vi satt i helikopteret som skulle ta oss til flyplassen tenkte vi «nå skjer det», som Radar i «M.A.S.H.», vi ender i flammer, så nære men så langt fra likevel.
– Det har vært en ære å tjænestegjøre me dæ, sa Karsten Beate og så meg i øynene, høytidelig. Han hadde øvet på replikken foran speilet i to dager, en klump i halsen hans nå.
Flyet tok av presis etter skjema, oss i kabinen, ikke bagasjerommet.
Selvsagt var vi glade, lettet over å komme friske og hele hjem til våre kjære. Men likevel, vi følte et merkelig vemod da vi landet, kun litt brunere i huden enn for et halvt år siden.
