Stående buffé
Det er hardt. Brutalt. Det er leit, det er håpløst. Og mest av alt – det er ingen mening i det! Et par uker etter semesterstart er det alltid noen som går på limpinnen. Noen burde advare de ferske, forsvarsløse studentene – det finnes noe ved universitet du ikke kan beskytte deg mot, som ikke kan klages inn for noe organ. Og som er blodig urettferdig.
Foreleserne står på utstilling. Glødende entusiasme, udiskutabel autoritet. Det er da man begynner å støte på ham i gangene. Krasje med ham rundt hjørnene. Se ham i kantina, hele tiden! Han er der når man går over de åpne plassene hvor man ikke klarer å føle sine egne føtter som noe annet enn seig gummi. Hvordan blunker man normalt? I hvilken rekkefølge beveger man leddene i beina når man skal gå? Brosteinen har fått abnorme konstruksjonsfeil og balansenerven har opphørt å eksistere. Noen spør meg hva jeg sa. Jeg aaaaner ikke. All erfaring med verden er glemt, jeg har mistet senderen, er frakoblet, alt rundt blir hvit snø, stille støy. Nå kommer det snart, dette øyeblikket. To «hei» skal koordineres, det ene skal være en hilsen, det andre skal være et svar, det ene skal komme først, det andre skal komme like naturlig etterpå. Har du forsøkt å renske halsen uten å lage lyd? Det funker dårlig. Det er kort vei til ham, det er kort vei fra geni til idiot, og det er veldig kort vei fra «hei» til «harkmpfghmpahg». Over.
Han har passert, og nå slår alle signaler inn igjen, men dessverre på en gang. Skal ta igjen for tapt sendetid, førti kanaler på en gang, og jeg aner ikke hvilken jeg skal se på, hvor er fjernkontrollen, aner ikke. Antiklimaks. Hvilken depresjon kan ikke det fremkalle? Hvilken likegyldighet? Og hvilken desperasjon! (Om man ikke var det fra før...) Du har blitt lurt. Livet ditt har lurt deg. Og ikke minst har Universitetet i Oslo lurt deg. Grundig. Du har ingenting du skulle ha sagt der du står med lang og rød nese. Det er verre enn det verste bakholdsangrep. (Nå må det sies, at noen år senere minner disse crushene mer om instinktive overlevelsesteknikker i en hard studiehverdag, men det er ikke før senere). Så la deg ikke lure til å tro at man blir selvstendig av å studere. Man kan bli hardt ydmyket. Og brutalt forelsket.
