Sykkelsosiologi

Da jeg flyttet til Oslo for elleve år siden, lot jeg sykkelen min stå igjen på Voss. Det var en mørkegrå DBS Offroad. Så vidt jeg vet den første offroad-varianten som var til salgs i landet. I alle fall der jeg bodde. Så tykke og kraftige dekk var det bare cross-syklene som hadde hatt før, og alle andre sykler ville som regel punktere bare været slo om.

Siden jeg regnet med at sykkelen kom til å bli stjålet i Oslo, og at det å sykle i byen var som å be om hjernerystelse, beinbrudd og trepanering kunne den like godt bli stående igjen. Men da jeg i nå sommerferien var hjemme tenkte jeg at den sykkelen hadde vært god å ha nå som jeg kjenner Oslo ut og inn.

Likevel, det jeg tenker mest på er hvordan jeg nå er gått fra å være myk trafikant til å være litt hard og litt myk. Jeg oppfatter meg selv som myk fortsatt, fordi jeg liker ikke biltrafikk og er livredd taxier så lenge jeg ikke sitter på med en av dem. Det snodige er at nå er de andre fotgjengerne redde for meg. Det er nok ikke så mye på grunn av måten jeg sykler på, men heller fordi andre liker å sykle som et svin.

Jeg liker best å sykle på fortau. Det er fordi fotgjengere er mykere enn biler. De går saktere, så de er mer forutsigbare enn biler så lenge de ikke skvetter til en vilkårlig side når de oppdager meg rett bak dem.

Vikeplikt har jeg ikke greie på. Men en bil som er ett tonn tyngre enn meg og dekket av stål er nok vikeplikt for min del.

Her om dagen krysset jeg veien slik at jeg kom over på høyre siden av veien slik man skal. Noe må jeg ha gjort feil, fordi sjåføren i den eneste bilen som var i nærheten hyttet med høyrehånda mot meg mens han snakket i mobilen med den venstre. Slike eksempler husker ikke jeg fra Barnas Trafikklubb. Men det var slike ting jeg tenkte på da jeg lot sykkelen stå igjen på Voss.

Skulle noen tro at jeg er blitt skremt ned på fortauet som fotgjenger på grunn av trafikken, så må de tro om igjen. Selv om jeg er redd biler, så er fotgjengerne redde for meg. Det holder i massevis.