Talepause

Hun satte seg ned ved siden av meg. Det var ledige seter andre steder i bussen, men hun valgte likevel å sette seg ned der, bare noen centimeter fra meg, så nærme at jeg kunne kjenne den svake parfymeduften hennes i nesen.

Jeg stirret ut av vinduet, på snøen i trærne som for forbi bussen med mennesker på vei til påskefjellet. Tiden gikk, snømengden økte, og jeg lurte på om jeg skulle si noe, et eller annet, noe totalt meningsløst, sånn bare for å være høflig. Det er et evig dilemma, akkurat som når dere er tre som står slalåm sammen, og du blir den stakkaren som må dele T-heisen med en totalt fremmed, og det er stille, forferdelig stille, og du lurer på om du skal slutte å holde kjeft.

Jeg visste ikke. Hvis jeg sa noe, ville nok hun si noe, og da måtte jeg si noe, og så ville vi kanskje måtte holde på sånn i flere timer inntil jeg endelig var fremme ved hytta. Det kunne utvikle seg til et inferno av dårlige setninger og pinlige pauser, idiotiske betraktninger om hytteliv og fornuftig bruk av skismøring.

Jeg lot det være. Solen varmet gjennom vinduet, og jeg var glad jeg allerede hadde solkrem i ansiktet. Prøv å tenke på noe annet, tenkte jeg, men det ble med tanken.

Hva hun ville, var det umulig å avgjøre. Også hun holdt munn, men noe lå i luften. Jeg kjente et smil mot venstre øre, en forventning om et eller annet, en form for ikke-verbal, ikke-fysisk kommunikasjon som jeg forsøkte å ikke undersøke mens jeg nærmest panisk stirret ut av vinduet og konstaterte at skipåsken var reddet.

Så dukket stoppestedet mitt opp. Jeg reiste meg og gikk mot døren, da jeg ble avbrutt av en nydelig pikestemme.

– God påske!

Jeg snudde meg og så inn i øynene, de vakre øynene til mennesket jeg hadde delt sete med, men ikke ytret et ord til.

– God påske, svarte jeg og spaserte ut i snøen mens jeg bannet så stille at ingen kunne høre det.