Tøffelmannen
Jeg er en ekte tøffelhelt. Slik som min far var før meg, og hans far før det. Utgangspunktet er ikke så ille. Min far er godt gift, og har i følge ham selv hatt mang en kvinne, til tross for manglende ryggrad og nerdete interesser.
Kvinnen har dog endret seg mye siden den tid. De har plutselig fått meninger og sånt. Det stiller krav til substans, likeverdige forhold, og underlige ønsker som at en mann skal kunne vise følelser. Skummel trend.
Å sjekke damer har med dette blitt veldig vanskelig. Før gjorde man det som falt seg naturlig. Man gikk bort til en dame med fine bryster og tilbød henne å være med hjem for 45 sekunder i sengehalmen, fullpakket med kvalitetselskov. Slik fungerer det ikke nå. Elskoven skal for det første vare lenger, minst 20 minutter. 20 minutter? Grøss, hvordan går det an? Tenk på fotball, er svaret man får. Da ordner det seg.
Forslaget er ikke veldig tiltalende, det lukter uheldige ettervirkninger. Jeg ser for meg en lørdag formiddag med kompiser. Det er fotball på TV, øl i begge hender og potetgull i fanget. Plutselig begynner undertegnende å stryke seg ømt over kroppen som konsekvens av å se Jon Arne Riise løpende med ball. Panikken begynner å bre seg i øynene til de rundt meg, og i neste øyeblikk blir jeg pakket inn i en god og varm tvangstrøye. Beklager, men dette funker dårlig for meg.
Det ytres stadig ønske om interessante menn. Mine interesser er sengekos og et billig måltid. Jeg er med dette ofte interessant helt til jeg begynner å snakke. Deretter går det som regel fort over. Heldigvis jobber jeg rundt problemet, med å la jenta kun snakke om seg selv. Det går fint helt til en boler plutselig finner veien bort og begynner å vise litt overkropp. Da blir jeg snart ensom igjen.
Det ser for tiden stygt ut når det gjelder å føre familienavnet mitt videre. Mitt store håp er derfor at en kvinne en dag kommer bort til meg med forslag om å tafse på nærmeste dass. O kvinne, finnes du der ute?
