Ut av titteskapet
Jeg bærer på en fryktelig hemmelighet. Alle jeg kjenner, både venner, medstudenter, kolleger og familie er lykkelig uvitende. Jeg har ingen kjæreste, hovedgrunnen er at det vil være så godt som umulig å skjule hemmeligheten for henne.
Jeg studerer ved universitetet. Det er ikke hemmeligheten, men det er kanskje problemet. Dersom jeg hadde gjort noe annet, jobbet som forskalingssnekker eller telefonselger eller vært arbeidsledig, kanskje til og med vært student et annet sted, hadde ikke hemmeligheten min behøvd å være noen hemmelighet.
En universitetsstudent skal lese, viktige bøker, vanskelige bøker. Og aviser. Særlig kronikkene. Og tidsskrifter. Og studenter skal se sin film på filmklubb. Og når studenten, altså jeg, kommer til universitetet og drikker kaffe med de andre studentene, er det forventet at jeg skal snakke om ting vi har lært og kan og har lest i Morgenbladet. Og jeg jatter med, jeg er flink til det, jeg kan bløffe nesten hvem som helst til å tro at jeg vet noe som helst om hva som helst. Men det er ikke den bløffen som er hemmeligheten. Hadde det enda vært så enkelt.
Jeg ser på tv. Der. Nå har jeg sagt det. Og da mener jeg ikke den politisk korrekte halvtimen med Friends og en Sopranos-episode hver uke, nei, da mener jeg seriøs tv-titting, 12 timer og tre kvarter i går, vi snakker Mess-tv, vi snakker Formel 1, vi snakker Pokerfjes, Dawsons Creek, Idol, time etter time med skiskyting, skøyter, håndball, hopp, langrenn og oppsummeringer, Ricky, go Ricky, JAG, Fresh Prince, Beat for beat, Simpsons og VG-lista topp 20, gi oss en hjernedød applaus folkens! Og jeg elsker det.
En dag tør jeg kanskje å stå frem uten nick. Innrømme at jeg har sendt tekstmeldinger til Jokke på Svisj, stå opp som en martyr for alle oss som bare leser de tre siste sidene av Dagbladet. Jeg skal bare late som jeg tar hovedfag først.
