Velkommen

Det er rart hvordan man søker aksept. Det man mener og det man gjør skal godtas av Fanden og hans oldemor, ellers er det ikke godt nok, eller man mener og gjør det med en bitter bismak.

Om Schumacher vinner Formel 1 må selv fjortisnieser, knapt nok vokst inn i tannreguleringen, la seg imponere. Så du den svingen, eller!

Om det har dukket opp et nytt boyband må selv pappa, Prokofief-fan og Arvö Pert-tilhenger, synes bandmedlemmene er dritkule. De kan verken danse eller synge, men de er bare så kule, ass!

Om du har funnet en ny genial forfatter, eller latt deg fange av en sekterisk gammeldansgruppe, eller falt for et nytt kongehusmedlems uimotståelige sjarm – alt må du liksom rope til verden så verden gir et slags ekko tilbake. Det jeg driver med og interesserer meg for er vi-dund-erli-g, roper du. Og først når verden roper tilbake, under, vi, erli, dun, hva som helst, har du opparbeidet deg rett til å rope videre. Vi-dunder-lig!

Så en dag kommer du til Universitetet. Søvndyssende forelesninger, arrogante hovedfagsstudenter, trist dagens, firkantet arkitektur, kø overalt, utilnærmelige professorer, dårlig med penger og dårlige fremtidsutsikter, ufordøyelig pensum, kontinuerlig eksamensmas, knøttliten hybel, knapt nok én venn og slett ingen kjæreste, hjemlengsel eller bortlengsel, egen uvitenhet og andres bunnløse innsikt, mas mas mas.

En dag må du rope ut hvor vidunderlig det er å studere. En dag må du se bestemor i øynene og si hvor fint du har det og hvor heldig du er og hvor langt du kommer til å nå her i verden. Etter studiene ligger verden åpen, og om du må ha det litt trangt akkurat her og nå, dårlig mat og utgåtte sko – så er det vidunderlig det også.

Bestemødre lar seg overbevise av sånt og aksepterer usett. Og om du har en lang rekke farmødre blir du til slutt overbevist selv. Domus, Tørtberg, Moltke Moe, Ursus, professorens datter Aud.

En dag forelsker også du deg i Universitetet og forer deg selv med aksept. Velkommen.