VM i interrail
Napoli er skitten og dirrende het. Asfalten føles myk under sandalene idet jeg stopper opp og setter backpacken ned på bakken. Jeg myser oppover husveggene, prøver å få øye på noen gateskilt med navn jeg kan finne igjen på det krøllete kartet. Jeg har nesten gitt opp å komme frem til Piazza del\'Plebiscito i tide da jeg hører jubelbruset. Så var jeg altså ikke så langt unna allikevel.
En gigantisk storskjerm er satt opp på den asfalterte plassen. Hundrevis av azurblå trøyer strekker ermene i været, veiver, skriker, kjefter. Jeg går mot den hysteriske mengden, usikker på om jeg vil skille meg for mye ut, men de enser meg ikke. En politibetjenten har gått ut av bilen sin og latt den stå igjen i veibanen. De hissige tilropene blir blandet med lyden av bilhorn fra bilene som har hopet seg opp bak den sorte og hvite. Et brudepar dukker plutselig opp blant tilskuerne, fortsatt med rester av riskorn i håret. Jeg blir stående og stirre måpende på folkemassen, mer fascinert av livet enn av kampen som ruller over skjermen.
Ut med dommer\'n, inn med kua. En ung gutt tuller seg inn i det enorme flagget sitt, setter seg ned på bakken med hodet i hendene. Noen gamle menn sukker og veiver avfeiende mot skjermen, snur seg og beveger seg bort fra de fremmøtte. De unge guttene som har holdt seg i bakgrunnen med sine motorini, vinker jentene opp på baksetet og kjører vekk. Hele folkemengden er plutselig i bevegelse. Mot fortvilelse, mot familiemiddag, mot nye mesterskap.
Alene står jeg tilbake. Svimmel av den stekende sola som svir i ansiktet, utmattet av episoden jeg nettopp har vært vitne til. Jeg tenker på den unge mannen jeg satt ved siden av på toget, på hvordan øynene hans lyste opp da jeg fortalte at jeg skulle tilbringe hele dagen i hans hjemby. Men hva var det jeg snakket om? Museer, Ischia, Capri? Ikke vær dum – skal du være i Napoli i dag, er det bare én ting det er verdt å se. Det er jo tross alt fotball som er viktig her i livet.
