Bølle-Kåre

– Jeg mener selv jeg ikke var noen urokråke. Men jeg har hørt andre si det.

Skuespilleren Kåre Conradi sitter tilbakelent i sofakroken på Bristol bak en kanne med varm sjokolade. Han forsikrer oss om at han spanderer i dag. Men først må han få ny sjokolade, den første var nemlig kald.

– Vi fant på mye tull under studietiden, og skulle hele tiden gjøre ting litt annerledes. Jeg savner den utrolige gaven ved å bare være der og lære. Man kan feile og gjøre gærne ting uten at det gjør noe.

På teaterhøgskolen prøvet og feilet Conradi sammen med sine åtte medstudenter. At klassen var så liten gjorde dem til en sammensveiset gjeng.

– Studentene i klassen var veldig ulike, men vi likte å være sammen. Vi spiste middag hos hverandre og dro på klasseturer.

En mengde sosiale stunder til tross, noen festløve vil ikke Conradi gå med på at han var.

– Jeg var ikke blant benkesliterne på fest, men jeg begynte ikke å drikke alkohol før etter at jeg sluttet på teaterhøgskolen, sier han.

Og Conradi kunne kunsten å irritere. En gang endte det riktig så fysisk.

– Jeg kom i slåsskamp med en i klassen en gang, husker jeg. Vi var på to forskjellige planeter og det toppet seg sånn midtveis i studiene. Vi var så sinte at vi lugget og slo hverandre. Det var ikke det stolteste øyeblikket i mitt liv, men det føltes litt godt og da. Jeg tror det var jeg som var provokatør, faktisk. Vi er i gode venner nå.

Men Conradis bøllestreker sluttet ikke der. På 1990-tallet hadde Statens Teaterhøgskole lokaler i femte etasje i et foretningsbygg på Aker Brygge. I et «digert kommersielt shoppingsenter» som han selv kaller det. Kulturkontrasten mellom etasjene var definitivt merkbar.

– Vi hadde det med å dekorere heiser. I forbindelse med et amerikansk teaterstykke dekorerte vi heisen i lounge-stil. Vi satte på heismusikk, sprayet ned hele heisen med parfyme og sto med uniformer og serverte saltstenger, ler han.

– Det var ikke plass til så mange i den heisen. De som var på vei til foretningsmøte i tredje etasje så ikke moroa ved det. Det var klokken syv om morgenen på en mandag. Og til jul skrudde vi på veldig høy julemusikk og kastet kunstig snø på alle som gikk inn i bygningen. Da kom Securitas og kastet oss ut.

Fra leiligheten på Grünerløkka ble han heldigvis ikke kastet ut. Den forlot han frivillig.

– Jeg bodde ved Sofienbergparken like før det tok av med kafeer og kunstnermiljø. Det var den perioden der folk sa at «her er det ikke morsomt å bo nå, men tror det vil bli ganske kult snart». Så ble jeg ferdig og flyttet til Frogner, og like etter flyttet alle til Grunerløkka. Som om de ventet på at jeg skulle flytte, liksom.

Conradi gikk til tross for sine skøyerstreker videre til en solid karriere som en av Norges mest anerkjente skuespillere. Foruten spontan heisdekorasjon, mener han at noe av det viktigste han lærte i studietiden var mot.

– Det viktigste jeg lærte meg var å ikke gjennomanalysere men å ta sjanser. Det gjelder å gripe ballen istedenfor å være livredd for å bli truffet av den.