Bratsjissimo!

Alle musikere av den klassiske sorten – hvis du kommer tett nok innpå dem – har en bratsjvits på lager. Årsaken er blant annet bratsjens noe uanselige posisjon mellom annenfiolin og cello i et orkester.

Svenske Victor Sörensen tar vitsene med et smil. Han spiller bratsj, eller viola, som det heter på svensk, og er en av ca 200 søkere som er videre til siste prøvespill på bachelorstudiet ved Norges musikkhøgskole (NMH) denne uka. Det er ikke tvil om at han setter pris på instrumentet sitt.

– Jeg opplever en rus når jeg spiller bra. Da er jeg musikken.

Instant øving

Det skal testes hvor raskt de håpefulle lærer, og derfor får Sörensen utlevert de første 20 taktene av ett eller annet han aldri før har sett, nøyaktig en halvtime før prøvespillingen. Kjapt finner han et ledig øvingsrom, og går til verks.

Mobilen plasseres strategisk på notestativet så han kan følge med på klokken. Utdraget tar akkurat ett minutt. Han øver og stopper opp. River seg i håret. Fortsetter. Stirrer oppgitt inn i notene.

Med ett virker han mer bestemt. Han gjør større bevegelser og tonene skjærer kraftigere i luften. Musiker og instrument er enige. Beruselsen lar imidlertid vente på seg.

– Nå begynner det å ligne noe, sier han.

Seks minutter er igjen – og han spiller den nøyaktig seks ganger til.

I ilden

Sörensen går konsentrert og rolig inn. Hilser på de fire jurymedlemmene. Blant dem er Morten Carlsen, leder for strykerne ved NMH og Are Sandbakken, lærer i kammermusikk ved NMH. De smiler og ønsker velkommen. Pianisten slår an noen lystige akkorder.

Et slags alvorets vakuum oppstår med ett. This is it. Luften vibrerer. Og det bærer utfor. De minuttlange 20 taktene klinger pliktoppfyllende usurt, før Prima Vista – å lese noter mest mulig korrekt ved første gjennomsyn – følger. Sörensen destillerer notene ut.

Endelig er det tid for hans innøvde stykke: Første sats av Bartoks bratsjkonsert. Sörensen krummer brynene. Gnistrer med øynene. Åpner armene og fyller rommet med viola. Violett. Vinter. Vakker. Lukker øynene. Åpner dem igjen uten å flakke. Sandbakken smiler, og vugger seg oppover i stolen. Penner løftes opp, og det skribles.

Plutselig sprekker det. Sörensen kom ut av det! Konserten spriker vektløst og uferdig. Passer det å fortelle en bratsjvits nå? Men Sörensen griper buen, og gir ikke anledning til det. Han fullfører uten å møte rynkede panner i juryen, og går ut av rommet.

Venter i spenning

Når Sörensen har gått ut, viser det seg imidlertid at juryen er godt fornøyd.

– Han kommer inn, men ikke la det komme ut før tirsdag, sier Carlsen.

Han og Sandbakken mener Sörensens prestasjon viste både godt talent og god skolering. Hans personlige uttrykk imponerte mest.

– Selv om vi har hørt Bartoks konsert mange ganger før, klarte han å tilføre den noe nytt, mener de.

Ute i gangen synker Sörensen sammen og tørker seg om pannen. Fornøyd, men sliten, og ikke sikker på hvordan det gikk.

– Det kjennes som jeg er vann, og kan flyte utover gulvet, sier han.

Uvanlig substans

Mandag kveld ble resultatet offentliggjort. Av cirka 700 prøvespillende, ble rundt 50 tatt opp dette semesteret, en av dem er den kommende bratsjisten Victor Sörensen. Han smiler opprømt.

– Jeg visste ikke om jeg var god nok, sier han med en nervøs lettelse i stemmen.

Det sto imidlertid klart for juryen. De mener Sörensens prestasjon viste stor modenhet og kjennskap til eget instrument. Det var dessuten både djervt og uvanlig at han spilte bratsj, sier de. Så ler de.

– Bratsjen må tas med godt humør, sier Sandbakken.

Han minnes sine studiedager da det en gang ble arrangert bratsjfest. En som ikke spilte bratsj møtte opp med støvsuger og hevdet at det burde gi ham innpass, siden lyden av å støvsuge var den samme som å høre bratsjspill.

Forskjellen på en bratsj og en støvsuger var likevel himmelvid under Sörensens prøvespill.

– Han har en slik substans i tonen man som regel ikke oppnår før etter mange års studier ved NMH, sier Sandbakken.