Dårlig på Musikkhøgskolen
Operasangerinnen Kari Postma takker ikke Musikkhøgskolen for sin hovedrolle i Tryllefløyten. Men litt gøy var det å gå der likevel.
– Jeg var superdeppa siste året på Musikkhøgskolen fordi vi nesten ikke fikk noen oppfølging. Vi hadde bare tre timer i uken på diplomstudiet i tillegg til en lite givende masterclass hver måned. Hvis vi ville ha mer hjelp før en konsert eller noe, måtte vi betale av egen lomme. Jeg blir sur når jeg tenker på det, jeg følte at jeg ikke kom noen vei, sier Kari Postma.
Hun avsluttet fire års studier ved Norges Musikkhøgskole denne våren. Nå bor hun i Malmø og pendler til Det Kongelige Danske Operaakademi i København hver dag. Her i Norge gjester hun Den Norske Opera som den kvinnelige hovedrolleinnehaveren i
Tryllefløyten. Vi finner henne på Grand Hotel der resepsjonisten forteller at Postma ikke tar imot telefoner før etter halv fire. Agenten opplyser om at hun snart skal videre til Trondheim.
– Jeg har litt nerver for tiden. Det blir veldig hektisk før en premiere, forklarer Postma.
Ved Musikkhøgskolen vant Postma den norske finalen i Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse, hun fikk Philips Petroleumstipendet på 50 000 kroner, og da Knut Skram hørte eksamensforestillingen hennes valgte han henne til juniorvinner av Anders Jahres kulturpris på 100 000 kroner.
– Har du bare opplevd seire?
– Jeg har aldri følt meg mer forferdelig enn i den internasjonale finalen etter Dronning Sonja-konkurransen. I Lindemansalen ved Musikkhøgskolen satt ti av verdens beste operasangere foran meg og noterte for hver dårlige tone som kom ut av meg. Og det kom bare dårlige toner. Jeg kom ikke videre, og etterpå hadde jeg bare lyst til å gå i dekning, flytte til utlandet eller noe sånt, forteller Postma.
Postma syntes det beste med Musikkhøgskolen var de gode lærerne.
– Det er helt fantastisk at vi fikk ha en verdenskjent operasanger som Håkan Hagegård som lærer! Med ham kastet vi papirkuler opp i luften mens vi sang, han var full av utradisjonelle metoder.
Den største flausen på Musikkhøgskolen erfarte hun første året da klassen var på studietur i London.
– Jeg drakk litt for mye den turen. De trodde nok jeg var et skikkelig fyllesvin, for mens de andre var på konserter og masterclasser lå jeg bare i senga på hotellet og var dårlig.
