En reise fra stjernene
Jeg er en stjernerest. En våt, litt kald stjernerest.Fordi det regnet, kom ikke banen. Det var den første kvelden som er så mørk at en begynner å telle uker og pensumsider. I t-baneskuret nedenfor Blindern sto en mann som hadde funnet en supernova. Han fant den for lenge siden, før det begynte å regne. Nå hadde han vært på puben, han også. Og mens Vestli-banen fortsatte å ikke komme, snakket vi om supernovaer.
Barnelærdom: Supernovaer er stjerner som lyser ekstra sterkt før de dør. Men det virkelig fine med supernovaer er temperaturen: Den er en bra start på gjendekjeks. Eller tøffeldyr, dyphavsmarulker og polonium. I noen supernovaer lages alle grunnstoffene. Andre trekker seg bare sammen til svarte hull. Det har med gravitasjon å gjøre, forklarte stjernekikkeren.
Jeg er en stjernerest, en våt, småkald, småpussa stjernerest, men en stjernerest tross alt. Rester er et sånt ord som aller mest er kaldt og klebrig som gårdsdagens spaghetti i kjøleskapet. Men siden det står stjerne foran, høres det litt bra ut likevel. Jeg trodde skillet skjedde alt i det store smellet, at noe ble stjerner og røkla ble mørk materie og tøffeldyr og meg. Feil. I starten er alt stjerner, så blir det vann og proteiner og til slutt er det meg eller tøffeldyr.
En løgn på latin
Dette burde jeg ha lært meg for lenge siden, senest i fysikktimene på videregående. Men jeg lot meg lure av en skole som var tusen år og hadde et motto på latin: Per ardua ad astra (gjennom kamp til stjernene). Skolen hadde tradisjoner og skolesang, og i førstningen var dette flaut. Men da vi hadde vært russ og snørret oss gjennom nynorsk fagdag og erkjent at Kafka er en ting for pretensiøse 16-åringer, ble det annerledes. Siste skoledag satt jeg i enden av gymsalen og tittet opp på basketkurvene som var fylt med løv og norske flagg. Og vi sang ganske høyt og lærerne sang enda høyere (for dette var en skole med tradisjoner), og foreldrene mumlet litt de også: «Per ardua ad astra er mål for vårt strev». Løgn.
Nå skjønner jeg at naturlovene går baklengs. At det begynte for to milliarder år siden og endte i leskuret på Blindern. Jeg spør astronomen hvor supernovaen hans ligger. Han svarer ganske stolt at det er litt nedenfor krabbetåken. Og jeg spør om han pleier å la kikkerten streife litt, liksom tilfeldig, bortom det stjernebildet. Først sier han nei, men så innrømmer han at selvfølgelig gjør han det. Om det slutter å regne kan det hende han tar en titt på supernovaen sin alt i natt, og akkurat det gjør meg litt misunnelig.
