Et brosteinkast fra hverandre
Noen skriver leserinnlegg i avisa. Andre syns det er en «jævlig mektig ytring» å smæsje opp et kjøpesenter. Det fins mange måter å forandre samfunnet på.
Aleksander, Øyvind, Ingvild og Jeanette står foran et hus i Pilestredet. To blitzere og to jusstudenter. Det er meningen at de skal snakke sammen.
– Bla-bla-bla, sier Øyvind brydd.
– Jæ-jæ-jæ, mumler Aleksander, og ser ned.
Plutselig snur han seg mot Ingvild:
– Hei, hva var det du sa til journalisten, a? Forandre samfunnet gjennom jussen? Hva er deres greie, liksom?
Polo-skjorter og piercing
Jeanette Westlund (24) og Ingvild Dønnem Søyseth (26) nærmer seg slutten på jusstudiet ved Universitetet i Oslo (UiO). Aleksander Skard Skofterød (19) og Øyvind Lind (18) jobber deltid som avlastere for en sjuåring med cerebral parese, og «henger ellers mye på Blitzkafeen».
Det er mindre enn hundre meter fra Blitzhuset i Pilestredet til Juridisk fakultets Domus Nova. Der begynner og slutter likheten, tenker du kanskje. Jusstudent er synonymt med perleøredobber, pastellfargede Polo-skjorter og paragrafrytteri. Blitzere bruker tida si på piercing, pønkrock og nærkamp med politiet. Men er forskjellene mellom dem egentlig mindre enn de selv liker å tro?
– Jeg hadde ikke noen klar tanke bak det å studere juss. Jeg var opptatt av samfunnsspørsmål, og hadde lyst til å jobbe med mennesker. Det mer bevisste engasjementet oppsto etter at jeg jobbet i Juss-Buss, sier Jeannette.
Ingvild har jobbet i JURK, som blant annet arbeider for å bekjempe kvinneundertrykking og for å bedre kvinners rettsstilling, og kjenner seg igjen i beskrivelsen. Studentene jobbet mest med arbeidsrett og sosial- og trygderett, og fikk sett samfunnets skyggesider på nært hold.
– Vi kunne tenke oss å jobbe med den samme klientgruppen senere, sier de.
Det lå heller ingen klar tanke bak Aleksanders ferd mot Blitzhuset.
– Mamma er gammal kommunist, og forklarte meg tidlig at venstresida i politikken er som Robin Hood: Den tar fra de rike og gir til de fattige, sier han.
Siden oppdaget Aleksander anarko-pønken, pønkrock med anarkistisk-ideologiske tekster, og kjente seg igjen i tekstene. Da Aleksander begynte på videregående, fikk han en politisk engasjert venn som tok ham med på Blitzhuset. Øyvind falt på sin side for «det koselige miljøet» på Blitzkafeen etter å ha vært der på flere konserter som 16-17-åring. Nå bor og jobber de to sammen, mens de drømmer om å starte en samfunnsfaglig studiesirkel – og et anarko-pønk-band.
– Vold er inspirerende
– Jeanette og Ingvild har tro på leserinnlegg og lobbyisme. Hva vil dere gjøre for å forandre samfunnet?
– Man må jobbe på flere plan, sier Øyvind.
– For eksempel bygge flere økolandsbyer i Norge. Jeg har også lyst til å studere ett eller flere samfunnsfag, for å kunne skrive akademiske, venstreradikale tekster.
Aleksander vurderer også studier.
– Jeg søkte på bachelorprogrammet i kriminologi i fjor, men kom ikke inn, sier han.
Øyvind vil ikke bare bruke pennen som sverd:
– Jeg vil gjerne være en inspirasjon for andre ved å ta del i gateslag.
– Er det riktig å bruke vold for å nå et mål? spør Ingvild skeptisk.
– Det er snakk om vold mot maktinstitusjoner, sier Aleksander.
– Jeg har alltid syns at vold er inspirerende. Folk som smæsjer opp et helt kjøpesenter – det er så jævla mektig, ikke sant?
– Det McDonald's driver med rundt om i verden er ikke etisk riktig. Derfor er det etisk riktig å knuse ruta på Mc'ern, mener Øyvind.
Både Øyvind og Aleksander understreker at de personlig har ødelagt verken kjøpesentre eller McDonald's-sjapper.
Lesesal og gateslag
Institutt for kriminologi og rettssosiologi – der Aleksander ikke kom inn – hører til Juridisk fakultet. Og holder hus i Domus Nova. Vi er fortsatt i Pilestredet – men snaut hundre meter lenger sørøst. Avstanden mellom jusstudenter og blitzere er blitt både større og mindre i løpet av samtalen. Det er tydelig et visst samfunnsengasjement i begge leire. Og hvis det verken er ørepynten eller hårsveisen det står på – hva er det da som skiller dem?
Den lille forskjellen blir tydelig idet Øyvind skal definere «anarki»:
– «Anarki» kommer av ordet «an», som betyr «uten», og «arkos», som betyr «hersker». Jeg tror på samfunn der alle beslutninger tas gjennom lokale, direkte valg.
Ingvild stusser:
– Uten lovregulering blir det vel fort «den sterkestes rett»?
– I dagens samfunn ville det helt klart bli kaos dersom man plutselig opphevet alle lover. Men hvis man sosialiserer inn gode holdninger i folk, trenger man ikke lover, sier Aleksander.
– Jeg forstår ikke tankegangen deres, jeg gjør virkelig ikke det, utbryter Jeanette.
– Det er sant at mennesket har et visst overlevelsesinstinkt, som kan føre til at de tyr til ekstreme handlinger i ekstreme situasjoner. Men historien har bevist at menneskene kan samarbeide når det trengs, svarer Aleksander.
Men, etter en lengre diskusjon, skal det vise seg å være vanskelig for de fire å komme til enighet om menneskets natur, og hvorvidt mennesket vil velge gode eller onde handlinger dersom alle samfunnsinstitusjoner avskaffes. Så kanskje er det ikke så rart at noen sliter på lesesalsbenken, mens andre heller vil stå på barrikadene under gateslag?
