Første tak med spaden

LARVIK (Universitas): Regnet trommer på taket. Det er kjølig. Steinar Kristensen og Jorunn Thomassen studerer til vanlig hovedfag ved Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering. Nå sitter de og elleve andre og klamrer seg til kaffekoppene rundt bordene i en gammel moelvenbrakke. De to har jobbet på Kaupang i to sesonger allerede. Nå brenner de etter å ta fatt på den siste sesongen med arkeologiske utgravninger i vikingbyen. Etter morgenmøtet er det igjen på tide å stikke nevene i jorda.

– Det kuleste jeg har funnet? Jo, det må være en halv gullring. Jeg er med i gullklubben, forteller Steinar.

Han har børstet støvet av spaden, og er i ferd med å hive unna et lass med fyllmasse fra fjorårets utgraving. Regnet renner nedover ansiktet hans.

– Dette er en drittjobb, sier han.

Det dårlige været legger en demper på entusiasmen, selv om forventningene om hva sesongen vil bringe tegner seg i Steinars ansikt.

Så drar han bort en flik av presenningen som har beskyttet feltet mot vær og vind over vinteren. Det ligger noe gulbrunt i den svarte jorda.

6. august 790: En hest vrinsker og steiler i de trebelagte gatene, slår hoven mot treverket, sliter seg, og er i vill galopp mot havna. To kvinner blir skadet av hesten, folk fyker til alle kanter. Det er bare én ting å gjøre.

Steinar smiler.

– Det der er tenner. Antageligvis fra hest eller storfe, sier han.

Presenningen legges over igjen og Steinar fester nytt grep om spaden. Tennene blir liggende inntil videre. Så raser han gjennom søla med den vinglete trillebåren full av jord.

Første funn

Jorunn står lent over en rist i utkanten av feltet. Hun skyller jord gjennom risten for å avdekke gjenstander som ligger skjult. Hun har stått en stund nå, har søkt gjennom et par bøtter, og er iskald på hendene. Jorunn skjerper blikket, spruter vann i såldet for å få bort jord og sand, så stopper hun.

9. januar 830: Fra høvdingesalen på Skiringssal, rundt en kilometer unna høres et lurveleven uten like. Ungenes tårer renner i strie strømmer og kona banner. Jarlen har en idé: Kanskje det hjelper å kommer hjem med noe fint? Men han har smakt på mjøden.

– Årets første funn, konstaterer Jorunn.

I såldet glinser en liten perlebit blant alle småsteinene.

– Kanskje noen har mistet den.

Krukker med vin

Steinar er tilbake med trillebåren, og skal til å fylle den på ny.

– Man blir blasert av det her, sier han, og viser frem en perle han fant på bakken utenfor feltet dagen i forveien.

På andre utgravninger finner man gjerne en gjenstand om dagen med litt flaks. På Kaupang er funntettheten mye større.

Spaden går i en rasende fart. Han trenger ikke være forsiktig. Det er bare løsmasse som skal fjernes, men plutselig sperrer han opp øynene. Han roper på de andre.

5. mai 870: Skip med vin fra kontinentet, perler fra Turkestan og arabiske mynter seiler inn leia: Treverk møter treverk med et smell idet ett av dem legger til ved kaia nedenfor byen. Folk strømmer til; det er keramikkrukker med vin som losses.

Steinars spade slo borti en stor keramikkbit. Han viser den frem. Jorunn tror den er slavisk. Sannsynligvis fra en krukke brukt til vin.

Solen bryter igjennom skylaget. Selvsagt idet dagen er over, og Steinar setter bort spade og trillebår.

Jorunn er igjen i moelvenbrakken hvor hun ser over dagens fangst: Fire glassperler, et lite stykke rav, tre stykker keramikk, en haug med slagg fra produksjon av metallgjenstander, en haug med flintstein, litt brent leire, noen benrester og en liten bronsebarre.

Tilbakeglimtene er basert på samtaler med prosjektleder Dagfinn Skre.

– Kaupang var en liten lurvete by med stank av kloakk og sur røyk i gatene, sier Dagfinn Skre.

Til daglig er han å finne på Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering (IAKK) i Blindernveien. De siste somrene har han imidlertid tatt turen til Kaupang ved Larvik for å koordinere utgravningene av vikingbyen Kaupang.

– Kaupang var befolket av håndverkere som lagde beslag til kister, våpen og bandolærer, glassperler, ravsmykker, bryner og mange andre ting. Det meste var masseprodusert vare, forteller han.

– Billig nips?

– Det er vel litt rått å si, for det tok en hel dag å lage dette, men unike gjenstander er det heller ikke snakk om.

Gammel by?

Ifølge Skre er det vanlig at vikingbyer grunnlegges gjennom en innstiftende handling hvor området deles opp i parseller eller tomter som så leies ut. En slik parsellinndeling har man funnet på Kaupang også.

Formålet med årets utgravninger er å få svar på hvorvidt det finnes spor av menneskelig virksomhet i området som er eldre enn denne inndelingen.

– I så fall skiller Kaupang seg fra andre vikingbyer, sier han.

Vanskelig gravning

Utgravningen på Kaupang er svært kompleks, ifølge Skre.

– Den faglige nysgjerrigheten lå til grunn da vi planla prosjektet, men Kaupang er for stort til at vi kan gjøre småpell, sier han.

Resultatet ble et mammutprosjekt med totalramme på nærmere 40 millioner kroner fordelt over syv år: Tre sesonger med utgravninger og fire år med analyse og publikasjonsvirksomhet. Etter årets sesong skal det skrives.