Fra teori til blodig alvor

– Pust med åpen munn, så dere får så mye oksygen som mulig, sier Ingvill Olsen (29).

Vi sitter i kantinen til Sykehuset Buskerud HF i Drammen, og Ingvill prøver å forberede oss så godt som mulig på operasjonen vi snart skal få være med på.

– Og om dere blir svimle, er det bare å gå ut, sier hun.

Alle medisinstudenter opplever å gå i gulvet før eller senere. Ingvill «tok kvelden» selv en gang hun observerte en operasjon for noen år siden.

– Med ett stod legene der med to pasienter i stedet for en, ler Ingvill.

Senest i vinter var det nære på igjen. En kreftsvulst på størrelse med en håndball ble operert bort.

Ingvill er utdannet sykepleier fra før, og holder nå på med sitt femte år på medisin. Dette semesteret er det obligatorisk med tolv uker praksis, hvorav studentene er utplassert på et allmennpraktiserende legekontor i seks av ukene, og på et sykehus i de seks andre.

– Forrige semester var knalltøft med mye lesing, så det er deilig å komme ut og bruke kunnskapen i praksis. Du blir bevisst på alt du har lært, men oppdager også alt du fortsatt ikke kan, sier Ingvill.

Akuttmottaket

På mottakelsen ligger en 25 år gammel snekker. Han er rolig, men ikke helt klar i blikket. Ingvill og klassekameraten Jørn Asle Lillebø står ved siden hans sammen med turnuslegen Stig Hill.

Snekkeren har kuttet seg i hånden med kniv, og har en seks cm lang flenge på oversiden av hånden.

– Ser du senen som beveger seg når han rører fingeren?

Ingvill tar sårhaken og løfter litt på huden, så vi alle kan se bedre.

Nål og tråd finnes frem. Fem sting må til for å sy det sammen. Hill prøver å overbevise om at snekkere må ha arr, men hvis han vil unngå det, bør såret holdes unna solen for å unngå pigmentforskjeller.

Dette er avdelingen hvor alt kan skje. Alt fra snekkere med kuttskader, til langt mer alvorlig skadde kommer til akuttmottaket.

En gang Ingvill var med, kom en motorsyklist som hadde frontkollidert inn. I slike tilfeller er det 10-15 personer i et traumeteam som jobber med pasienten.

– Samarbeidet er utrolig, og i løpet av bare 20 minutter var pasienten i narkose, røntgenfotografert, stabilisert, og klar for overflytting til intensivavdelingen, forteller Ingvill.

Operasjonssalen

Ingvill vasker seg grundig, og får på seg sterilt arbeidstøy. Vi andre står i grønt, og alle må ha på et klamt, kjemikalieluktende munnbind.

Pasienten ligger klar i full narkose på operasjonsbordet. Et bryst må fjernes på grunn av kreft, og det er streket opp hvor inngrepet skal gjøres. Lege Helle Skjerven skal foreta selve operasjonen.

Metoden Skjerven gjør inngrepet med heter diatermi. I stedet for å skjære med tradisjonelle skalpeller, brukes elektrisitet til å brenne snittene nedover. En eim av svidd hud og kjøtt blander seg med lukten fra masken.

Ingvill løfter huden opp med sårhaker, etter hvert som Skjerven jobber seg nedover. Et uttall apparater uler og piper med jevne mellomrom, så det er ikke lett å fange opp hva den lavmælte praten mellom Skjerven, Ingvill og sykepleierne dreier seg om.

Skjerven bytter redskap, og lar Ingvill få holde diatermien. Alt av brystvev, fett og kjøtt fjernes, og til slutt ser vi rett inn til den store brystmuskelen.

– Nå legger vi inn et dren som suger opp eventuelt blod, sier Ingvill.

Hun snur seg innimellom for å forklare hva som blir gjort.

Inngrepet tar ikke lang tid. Før en time er gått, er såret sydd sammen igjen, og brystet er lagt i en bøtte som patologen skal få til videre undersøkelse.

Legeromaner

Ingvill viser oss rundt på sykehuset i Drammen, og når vi beveger oss mellom etasjene, går vi trappene. Hun ler når hun forteller om legene som tar heisen ned tre etasjer, og fotografen, som allerede ligger halvannen trappeavsats bak henne, prøver å le med.

– Jeg har ingen problemer med å påføre andre smerte, sier Ingvill på vei bortover en lang sykehusgang.

– Det er noe du lærer deg til. Visse inngrep gjør vondt, og etter hvert klarer du å ikke synes så synd på pasienten lenger.

Om et år er Ingvill ferdig med utdanningen og skal ut i turnus, men hun er usikker på hva slags lege hun vil bli. Hun tror ikke det blir kirurg, og i hvert fall ikke øyelege. Det eneste som er sikkert, er at hun ikke vil bli en lege som kun tenker jobb.

Litt senere ser vi en lege gå inn i en heis. Ingvill demper stemmen. Det er ikke få sykepleiere han har vært sammen med, får vi vite.

– Det kan dere skrive, sier Ingvill. Alt som står i legeromaner om romanser mellom leger og sykepleiere er sant.