Jakten på snøen.

Appelsin, kvikklunsj og kakao ligger trygt plassert i sekken. Langrennskiene under armen, den første turen! Etter en fuktig lørdagskveld skal det litt til for å komme seg opp og ut en søndag morgen. Men solen skinner og sender lovord om våren.

Men da jeg sitter på banen til Sognsvann slår det meg, hvor i all verden har snøen gjemt seg? Småpanisk kikker jeg ut av vinduet og speider. Snø, en vital del av en helnorsk vintertilværelse, den kan da ikke bare svikte oss på denne måten? Her gjelder det å finne svar på hva som har gått galt, før en hel hovedstad går dukken i mangel på krystallisert vann.

Snøen er ikke urban

Statsmeteorolog Ole Nielsen er regionsleder for værvarslingen på Østlandet og vet litt av hvert om hva som har gått galt.

– I vinter har Sør-Norge for det meste ligget i en vestlig luftstrøm. Dette betyr grovt sett mildvær og lite nedbør. Den nedbøren som har falt har kommet som regn i Oslo, forklarer han.

T-banen nærmer seg Østhorn-stasjon. Nå kan jeg så vidt skimte noen små, spredte snøflekker. Sporveiene og Skiforeningens reklame «Det snør ikke spor», virker veldig malplassert. Det snør slettes ikke. Snøen har i all hovedsak forlatt byen, heldigvis har statsmeteorolog Nielsen fulgt nøye med på hvor den har dratt.

– Den ligger i fjellet, særlig i de nordlige og vestlige fjellstrøkene i

Sør-Norge. Mellom 1 og 2 meter mange steder! I Nordmarka er det noen få brukbare løyper i skjermede dalfører og lengst nord. Ellers må man dra til fjells, nordover og vestover. Jo lengre vekk fra Oslo, desto bedre! opplyser Nielsen.

Pudder-erotikk

Tanken på puddersnø i metermål kan føre de fleste skientusiaster inn i en lett euforisk tilstand. Nielsen har imidlertid ingen tiltak å komme med for de som aktivt vil prøve å skaffe mer snø i Oslos langrennsløyper.

– Heldigvis eller dessverre, er det ingenting vi kan gjøre for å framskaffe, eller forhindre naturlige snøfall. Men det er jo mulig å produsere kunstig snø i beskjedne mengder i alpinanlegg, forteller Nielsen

Snjor, sjog, snjy

Det er ikke bare fysisk utfoldelse og skiglede som får lide under snømangelen. Sylfest Lomheim i Norsk Språkråd bekrefter min bekymring over at mangel på snø kan påvirke språket vårt i negativ retning.

– Hvilke ord har du for snø da? Spør Lomheim meg.

Det står helt stille. Språkkunnskapene mine er tydelig svekket, muligens er det mangelen på snø denne vinteren som er skyld i et svakt snøvokabular.

– Fonn, skavel, skare, kram snø, sporsnø og skiføre er jo noen ord om snø. For at det skal være skiføre må det for eksempel være 15-20 centimeter snø. Skiføre er et ord som bare eksisterer i det norske språket, forklarer Lomheim, som også er bekymret for at vi kan miste trivelige klammeform snøord som snjor, sjog og snjy.

Det kan også skje med stolte, tradisjonsrike norske ordtak.

– Hvis det ikke er snø i Norge kan vi jo ikke lenger bli født med ski på beina. Det vil i hvert fall bli langt imellom skiene når det ikke er snø i de mest folkerike områdene, poengterer Lomheim.

Ikke bekymret

I Norges mest folkerike område – Oslo, er ikke politikerne merkbart bekymret for snømangelen. Byråd for byutvikling, Grete Horntvedt (H), kan fortelle at byrådet ikke bekymrer seg over den lave snømengden. Et snømuseum for å bevare den norske kulturarven tilknyttet snø har hun ikke tro på.

– Nei, det vil neppe komme i min tid. Folk kan jo alltids oppsøke sneen der den

finnes, mener Horntvedt.

Ordet snø eksisterer selvfølgelig ikke i Høyrepolitikerens vokabular. Men hun har i hvert fall «snevokabularet» sitt i orden og kan opptil flere «sne-ord».

– Jeg sier sne som jeg synes er mer poetisk enn snø. Sneball, snefall,

snevær, sneskuffe, snemåking, snemann, legger Horntvedt ut.

Familekos rundt bålet

Vel oppe på Sognsvann er det tid for å spenne skiene på. Det finnes ikke skispor, og «skiføre a la Lomheim» med 15 til 20 centimeter snø kan jeg bare drømme om. Jeg frister lykken og prøver å gå på selve Sognsvann. Jeg glir forbi en skøytende mann. Dette føltes veldig galt. Bittert innser en enslig medievitenskapstudent at han befinner seg midt ute på en diger skøytebane med ski. Det blir som å kjøre på glatta med sommerdekk. Det er bare uerfarne turister fra fjerne land som finner på sånne ting. Håper for guds skyld de skjønner at jeg ikke er dansk!

Det blir en veldig kort tur, og grave seg ned er naturlig nok uaktuelt, så jeg velger heller å snu i tide. Tanken på rastepause frister mer, det kan i hvert fall gjennomføres med lav snømengde – eller heter det piknik da? Det glemte jeg å spørre Sylfest Lomheim om.

På en liten bakketopp skimter jeg et bål. Rundt sitter familien Skutle. Snart skal de gå på skøyter, ironisk nok. Jeg nærmer meg forsiktig og spør pent om å få varme meg ved bålet. Det finnes ikke dårlig vær, men vottene ligger hjemme.

– Det er ikke noe problem, svarer pappa Skutle.

De som beskriver nordmenn som innesluttede og lite inkluderende har aldri vært på ski i marka. Ute i marka er alle som en eneste stor familie – så lenge arven etter snøen lever videre. Et snømuseum hadde kanskje ikke vært så dumt? Og sikkert mye billigere enn finkulturelle snepolitikeres operapalass for høy(re)kultur i Bjørvika.

Etter en strabasiøs ferd over isen er det godt å få bomme pølser av noen rutinerte turgjengere. Nye venner med et knakk.