Kunst på liv og død

– Det er det mest fantastiske av alt! Så utrolig kult, se!

Et lite rom fylt med løv har våknet til liv. Insektene som burde tatt høsten har gjenoppstått. Nå begeistrer de Cecilia Jimenez med sin «fantastiske kontrast» til den ellers så dødsorienterte utstillingen, «The Air Between.» For mens blyanttegninger av døde fugler og insekter pryder veggene, og en svær, svart ravn stirrer livløst fra sin forvridde posisjon på gulvet, svirrer sprell levende insekter gjennom rommet.

– De har sovet i løvet og våknet til live igjen når de ble tatt med inn her det er varmt. Det levende og døde sammen. Er det ikke kult?

Studentene fra BA billedkunst – kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo, Kjersti Solbakken og Cecilia Jimenez har akkurat lagt siste hånd på verkene «The Air Between» og «The Peaks of Europe» i galleri 21:24 og 21:25. Nå er de endelig klare for beskuelse av vindrikkende og gratulerende mennesker.

Uten konsekvenser

Siden 1992 har studentene ved Kunstakademiet i Oslo stilt ut i de små lokalene ved en avsides parkeringsplass på Aker Brygge. 21:25 fikk navnet sitt etter siste togavgang fra Vestbanen. I 1996 var pågangen for å stille ut blitt så stor at akademiet så seg nødt til å dele lokalet i to. Dermed så 21:24 dagens lys. Siden den gang har 21:24 og 21:25 blitt kjent som et kunstundergrunnssted, med nye åpninger annenhver torsdag. I følge daglig leder Michael O´Donnell fungerer det som et slags «prosjekt-space-laboratorium.»

– Alle studentene på akademiet plikter å stille ut minst én gang i løpet av utdannelsen sin. I tillegg stiller studenter fra andre skoler og etablerte kunstnere også ut. Det er bare å søke. Jeg har stilt ut, jeg. Dette er virkelig et sted der folk kan prøve seg. Hvis du fucker opp på et vanlig galleri får du problemer, her gjør det absolutt ingenting å feile.

Frie tøyler

Ingen regler, ingen rammer, kun et rom til disposisjon. 21:25 har besøk av romvesenet Alf, og scener fra filmen «Robinson Crusoe on Mars» surrer og går i bakgrunnen, sammen med tegninger og andre installasjoner.

– Gjennomgangstema er ulike karakterer som kanskje er litt lost i en verden de ikke opprinnelig hører hjemme i, forklarer Solbakken om utstillingen «The Peaks of Europe.»

– Det handler også litt om behovet for å tro på noe selv om en vet at det er fake.

De siste ukene har livene til de to kunstnerne ikke dreid seg mye annet. Netter uten søvn er tilbrakt på skolen. Ideene har kommet til litt etter litt.

– Denne fant jeg i leiligheten min i Berlin da jeg bodde der, jeg visste med en gang at jeg ville bruke den til noe, forteller Jimenez og viser fram en nattsvermer.

– Så drepte du den?

– Nei, nei! Jeg kunne jo ikke det! Jeg ventet, og en dag lå den død, rett foran meg. Det var litt som en åpenbaring, akkurat som om den sa «nå kan du ta meg!»

Dermed fikk den berlinske nattsvermeren reise til Norge i en fyrstikkeske og ende sine dager på en gallerivegg.

Store navn i små gallerier

Jimenez og Solbakken er i godt selskap. Opp gjennom årene har listen over kjente kunstnere som har stilt ut på de to galleriene blitt lang.

– Det er ganske spesielt, vi sitter på et bemerkelsesverdig arkiv av utstillinger. Mange som startet opp med å stille ut her har etter hvert blitt store kunstnere, forteller O´Donnell, og trekker fram navn som Ole Jørgen Ness, Børre Sæthre, Ingeborg Stana og Bodil Furu. Sistnevnte husker godt sine utstillinger.

– Jeg hadde min første utstilling der. Åpningen skulle være klokken syv, men jeg ble ikke ferdig før halv åtte. Jeg husker det var kø utenfor.

Furu beskriver erfaringen fra sin første utstilling som både fin, tøff og veldig lærerik.

– Alle som stiller ut tar dette kjempeseriøst. Det er stort press. Det er jo en offentlig utstilling. Likevel fungerer det langt på vei som en testscene og en arena for eksperimentering, forklarer hun.

Stort spillerom til tross, Furu er ikke tvil om at det er et «ekte» galleri.

– 21:24 og 21:25 er etter hvert blitt et begrep, en liten institusjon. Folk i kunstmiljøet kjenner til det, det er åpent for alle og innimellom får det presseomtale.

Kremasjon

Utenfor galleriet har Solbakken og Jimenez rigget seg til med en laptop. Tiden kan like gjerne slås i hjel med å se på film. Det har gått noen dager siden det de beskriver som en vellykket åpning med masse gratulerende og vindrikkende mennesker. Nå er de alene, sånn har det vært en stund.

– Vi ropte til et par forbipasserende at det var utstilling, og da kom de inn. Men det går jo ikke så mange forbi her, sier Solbakken.

Etter en fire dagers utstilling går det mot slutten. Solbakken tror på kremering.

– Noe kan jo tas vare på. Men en må bare lære seg til å kaste og brenne. Sånn er det. Men jeg liker egentlig tanken på at kunsten eksisterte der og da for de som var der.