Laterna Magica

Noen ganger går jeg inn i et så dypt og tungt mørke at jeg ikke engang kan se nesetippen min der nede. Alt er svart, øynene er helt ubrukelige, det er som om all verdens feiere har skyflet sot foran meg, rundt meg, overalt hvor jeg er.

Av og til hjelper det å skru på en taklampe eller tenne en fyrstikk. Andre ganger fungerer taklamper bare mot sin hensikt og viser meg enda mer av hvor mørk verden faktisk er. Som om feierne bare får enda mer lyst til å sote ned tingene, som om de foretrekker å formere seg under påslåtte taklamper, kanskje de finner hverandre fortere da.

Det er da jeg finner fram til min magiske skrivebordslampe. Den er verken pen eller spesielt ny, henger litt skakt og løst i bordkanten og knirker en tanke når den beveges. En venn foreslo en gang helt uoppfordret å kjøre den på fyllinga for meg.

– Du får se å kjøpe deg en sånn moderne lampe med dimmer isteden, sa han og snøftet svakt.

Men det er ingen andre lamper som kan det min lampe kan, ingen som har det samme magiske lyset. Jeg ville ikke bytte den bort for alt i verden. Brukt på riktig måte er den uovertruffen. Den riktige måten er omtrent som følger.

Først setter jeg meg ved skrivebordet i stummende mørke. Feierne har jobbet overtid og tilværelsen er uutholdelig ugjennomskuelig. Deretter tar jeg fram en bok. Hvilken bok er ikke viktig, det kan være alt fra Hegel til Halbing, alt fra florentinske blomsterdisseksjonsplansjer til skjeggets historie i Skåne. Det viktige er at det er en ordentlig bok, gjerne med slitte permer og svakt gulnede ark som lukter gamle bibliotekkatakomber.

Så skrur jeg på skrivebordslampa. De første to sekundene skjer ingenting. Deretter forandrer mørket fasong, det bølger og bukter seg, før det sakte, sakte konsentrerer seg i punkter og linjer. En og annen bue dukker opp, noen sirkler, flere geometriske former som stadig blir tydeligere. Plutselig skjer det.

Det gir mening. Det svarte mørket rundt meg konsentrerer seg i små, svarte former på boksiden i relieff mot de hvite flatene og gir en helt ny mening til både det som er mørkt og det som ikke lenger er det. All verdens feiere går ut i streik. Min magiske lampe har igjen fanget mørket i intrikate, små mønstre mot det hvite. Og det er uendelig vakkert.