Liten alarm i bylarmen

«KNUS!» En halvfull kaffekopp som har stått oppe på høytaleren og vibrert i takt med musikken, deiser i gulvet på studentpuben Amatøren.

– Shit ass! Vi lover å kjøpe en ny, kommer det fra Ole Ådland, gitarist i Synkoke. By;alarmbandet står om kort tid på scenen, i likhet med flere artister andre steder i byen som heller ikke fikk invitasjon til by:Larm.

– Bedre. Vi skal lage en ny, supplerer saksofonist og vokalist Erik Nerheim, mens bartenderen ler og går etter feiebrettet.

En halvtime senere befinner vi oss i et bakrom som er i ferd med å kveles av rot. Det er hyller på hyller med gamle VHS-kassetter, bøker og magasiner og fagblader utdatert med 10-15 år. På gulvet ormer nedtråkkede, formløse klesplagg og andre udefinerbare objekter seg i støvet og det er nesten så man holder pusten i påvente av et nys fra selve rommet. Henslengt i en sofa og noen stoler som nærmest fungerer som en oase, sitter de fem bandmedlemmene i Synkoke og snakker om festivalen mange tror er en avgrening av by:Larm.

By;alarm

– Norge er et godt marked for ting som ikke er ultrakommersielt, så det er viktig å gjøre sin egen greie og få det til å fungere, sier keyboardist Kristian Harnes.

– På den måten er det veldig positivt med et konsept som By;alarm, skyter bassist Ellen Andrea Wang inn.

– Det er morsomt med små arrangementer som tør å tenke annerledes. Festivaler som by:Larm vokser for mye.

– Der er det rett og slett for mange band til at det kan bli det springbrettet det er ment å være, konkluderer trommeslager Kurt Andre Aas.

By;alarm er et motarrangement til bransjetreff og prisutdelinger som by:Larm, Spellemann og Alarmprisen, med mål om å skape oppmerksomhet rundt artister som ofte blir kategorisert som «for sære» eller «lite markedsførbare». Festivalen er et samarbeid mellom mindre norske plateselskaper som Metronomicon Audio, Norway Rat, Handmade records, Looop og Spoon Train Audio, og telte i år 37 opptredener av forskjellige band og artister fra 22.-23. februar på scenene Spasibar, Mir, Sound of Mu, Paragrafen, Atelier Mandelbrot, Amatøren og Taxi Takeaway.

Trippelrom

Erik dytter professorbrillene sine tilbake på plass for sikkert syvende gang i løpet av intervjuet, og snakker om hva han mener er avgjørende for at et band skal kunne få en lang levetid.

– Musikk handler om lek og kos. Det er viktig å sjekke ut tidlig at man tenker likt. Et band kommer aldri til å fungere om tre av medlemmene trekker i forskjellig retning. Ellers er det viktig å komme seg ut og spille live. Spill, spill, spill og spill igjen. Det handler om rutine og trygghet. Sil ut de tilbakemeldingene som er positive og konstruktive. Vi har spilt sammen i snart fire år og tar fortsatt oss selv i å tvile på kvaliteten på det vi gjør.

– Samhold og ærlighet er noe av det viktigste i et band, fortsetter Ole.

– Det er helt greit at noen gjør en dårlig konsert. Det er en del av gamet. Dessuten er man helt nødt til å bygge relasjoner utover det musikalske. Se på Kurt, Kristian og Erik for eksempel. De sover på trippelrom.

– Markedsføring og promotering er også nødvendig å vektlegge, kommenterer Kristian.

– Det er mye lettere å promotere seg selv som band i dag, enn for bare 10 år siden. Særlig på grunn av nettsteder som Myspace og Facebook hvor folk kan finne fram til musikken din og følge med på bandet. Vi har faktisk blitt booket til spillejobber rett igjennom Myspace.

Skrekkopplevelsen

«DUNK!», konserten er i gang, og Ole har i løpet av åpningsminuttene klart å slå gitarhalsen inn i Eriks saksofonmunnstykke mens han spiller. Et øyeblikk står tiden stille på Amatøren før Erik på en eller annen måte klarer å konstatere at han ikke blør, blunke til gjerningsmann Ole og salen, for så å begynne å spille igjen uten å miste et slag. Publikum, som teller drøye 70, jubler, og konserten er i gang for alvor.

Sceneopptredenen kan ikke beskrives som noe annet enn ekstatisk. Det gnistrer av øynene til Erik mens han leser opp poesi av Olav H. Hauge for en generasjon mennesker som aldri ville ha snublet bort i dikteren på egenhånd. Det er vilt og vakkert, men samtidig vemodig. Synkoke er uforskammet glade mens de spiller, antagelig bevisst, da det er tydelig å se hvordan det smitter over på publikum. Det er noe med blandingen av lekenheten, humoren og den til tider imponerende kompleksiteten, som appellerer til dem. Noen bak i salen danser, ler og synger med, mens det er en genuin overraskelse og glede å lese i ansiktene til en flokk tilhørere ved baren som kanskje ikke visste om konserten eller kjente til bandet.

I etterkant

Tilbake på bakrommet etter konserten, mens de slitne artistene skifter i all hast for å treffe frammøtte venner, eller ta seg en lenge etterlengtet røyk, kommenterer de konserten.

– Teknisk gikk det ganske bra, svarer Ellen. Vi gjorde ingen særlige feil, men det var ikke den helt store opplevelsen.

– Enig, svarer Ole. Det å spille live er en naturlig rus, og konsertene pleier vanligvis å fyke forbi. I kveld gikk det litt saktere, men det er fortsatt fantastisk moro.

«BRAK!» Døren smeller opp og saksofonist Erik kommer inn på bakrommet. Øynene gnistrer ikke lenger og han ser sliten, men fornøyd ut.

– Hei Erik. Sorry at jeg slo til deg, kommer det fort fra Ole.

Erik ler med en mine som forteller at han nesten hadde glemt uhellet.

– Ikke noe problem. Gøy med litt action. Godt levert alle sammen!

Synkoke er, som mange av de andre aktørene på By;alarm denne kvelden, ferdig med nok en konsert. Og selv om det antagelig ikke var noen utenlandske delegater på Amatøren eller noen av de andre By;alarmscenene i kveld, fikk de forhåpentligvis vervet noen flere fans og kommet et skritt nærmere drømmen om å slå igjennom.