Norsk for nybegynnere

– Termos, dere! Er det noen som vet hva en termos er?

Åse-Berit Strandskogen kikker over brillekanten, setter hendene i siden og ser spørrende utover den vesle forsamlingen. 18 hoder grubler. Ser tvilende på Åse-Berit og på hverandre. Tenker så det knaker.

T – E – R- M – O – S, skriver Åse-Berit med hvitt kritt på den grønne tavla, og staver høyt og tydelig.

– Ingen som vet?

Jo, der, bak ved vinduet, spretter sannelig en hånd i været.

– Det er sånn flaske, ikke? Flaske til varmt vann og kaffe?

Åse-Berit klapper i hendene og smiler fornøyd, for hun vet godt at hvert eneste lille ord teller når man skal lære seg et helt nytt språk. Et språk som inneholder rundt 300.000 mer eller mindre vriene bokstavkombinasjoner. Adjektiver og pronomener, substantiver og verb, tallord og tidsuttrykk, her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Lettere å leve

Universitetet i Oslo har dette semesteret tatt inn 200 flere utenlandsstudenter enn tidligere semestre. Dette har medført at Institutt for lingvistiske og nordiske studier verken har penger eller kvalifiserte lærere nok til å gi alle studentene den norskopplæringen de har krav på.

De 18 som nå sitter i hesteskoformasjon i et seminarrom på Sophus Bugge, er blant de heldige. I snart tre uker har de hatt intensive undervisningstimer med Åse-Berit, og sakte men sikkert går det fremover. Med stadig flere ord innabords blir hverdagen så mye enklere. Det blir lettere å gå på butikken, lettere å komme seg på riktig buss, lettere å komme i kontakt med andre mennesker. Lettere å leve, rett og slett.

Men likevel; det tar tid å gjøre seg til herre over et nytt språk. Og foreløpig er ingen av elevene til Åse-Berit i tvil om hva som er den største utfordringen.

Taletrøbbel

– Yttale! Yttale er såååå vanskelig!

Svaret kommer nærmest unisont, og gruppa bryter ut i latter. Alle som én har de fått erfare hvor vanskelig det er å uttale ord på «den norske måten». Taletrøbbel og misforståelser er hverdagskost for enhver som prøver seg på en lengre samtale.

– Jeg kan ikke yttale hvor jeg bor, forklarer en av studentene, før han former munnen, tar sats og lar det stå til.

– Bjååålsen, sier han, og de andre knekker sammen i latter igjen. Alle hører at det er feil, men ingen klarer riktig å få dreisen på det.

– Bjåååååålsen, prøves det fra flere kanter av rommet, mens han som startet det hele rister en smule oppgitt på hodet.

– Nei, det er umulig. Ikke en eneste taxisjåfør som skjønner hvor jeg skal.

Rytme og trykk

Det er snart 40 år siden Åse-Berit Strandskogen startet sin karriere som norsklærer for utenlandsstudenter. Rundt 4000 elever har opp igjennom årene sittet med spissede ører og blyanter mens hun har forklart og diktert, spurt og gravd, skravlet og lest. Og etter hvert fått dem til å forstå.

– Norsk er ikke lett, altså, det er virkelig ikke det. Men man må gjøre det til noe morsomt. Være med, vise dem, bruke lette og morsomme eksempler for å finne frem til lydene og rytmen. Får man til rytmen, er det nemlig ikke så nøye om man sier en u eller en o, da forstår folk allikevel. Men trykk er viktig, det jobber vi mye med. Det er ikke engang alle som vet hva trykk er, vet du. Man må få dem til å føøøøle trykket, hvordan sier man for eksempel en lang vokal? Noen tror jo de lager en lang vokal hvis de sier takk med lang k.

Skrekkeksempel

Akkurat dette med lang vokal er slettes ingen spøk, og Åse-Berit har nok av eksempler på studenter som har laget setninger med en helt annen betydning enn de har ment, bare ved å legge trykket litt feil. Som den gangen hun underviste på sommerskole, like etter at hun hadde født en datter. Etter undervisningen stod hun og snakket med en fransk student, da mannen hennes kom bort for å slå av en prat.

– Ja, nå står vi her og prater om pikken din, smilte studenten, og ble rød fra topp til tå da han etter hvert skjønte hva han hadde sagt.

– Den historien bruker jeg som et skrekkeksempel på hvor viktig det er med riktig uttale, ler Åse-Berit.

Diktatangst

Tilbake i klasserommet. Det er dagens tredje undervisningstime, og sola steker gjennom vinduet. Bare 30 minutter igjen nå, men man rekker mye på en halvtime med Åse-Berit.

– Nå skal vi skrive en diktat, kvitrer den erfarne læreren, og det går et sukk igjennom forsamlingen. Diktatangst er tydeligvis universelt.

– Hvis dere ikke forstår, må dere prøve likevel, oppfordrer Åse-Berit, og leser den første setningen.

– I dag har Nina lyst til å gå i skogen.

Pause. Og så sakte en gang til.

Det er stille i rommet, alt som høres er lyden av penn mot papir, og et og annet kremt. Konsentrasjon. Bøyde hoder. På bordene ligger mursteinsutgaver av engelsk-norsk ordbok, sammen med stensilerte ark med skumle ord som flertall og entall, bestemt og ubestemt form. Det hele minner mistenkelig om en scene fra en vilkårlig tysktime på en norsk ungdomsskole, men en ting er likevel annerledes. Det er et eller annet som dirrer i lufta, noe litt uhåndgripelig, men likevel der. Kan det være lærevilje og motivasjon?

Norsk fra ende til annen

– Vi snakker kun engelsk den aller første timen, forklarer Åse-Berit, en anelse stolt.

– Da bruker jeg tiden på å forklare hva vi skal igjennom, og forbereder studentene på at vi hopper over til norsk allerede fra andre time.

Og ganske riktig. Bare tre uker ut i kurset blir nesten alt som sies innenfor seminarrommets fire vegger sagt på norsk. Bortsett fra en gang iblant, når noen glemmer seg.

– I have sett skoleparade på Karl Johansens gate på sjøttende mai!, forklarer en ivrig øst-europeer på spørsmål om han har sett noe interessant i Oslo.

– Hva betyr I have? spør Åse-Berit, og spiller dum. Og jammen funker det. Det skal ikke mer enn et par sekunders tenketid til før feilen rettes opp, og de engelske ordene byttes ut med klingende korrekt norsk.

Internasjonal humor

Timen går mot slutten, og bøkene lukkes. Snart bærer det ut i sola og hjem, til Bjåålsen og Bischljet og lekser og lingvistikk. Og forhåpentligvis en og annen sjanse til å bruke noen av de nye ordene i praksis.

Men det aller fineste norske ordet, hvilket er det?

– Øl, foreslår én, men nedstemmes.

Pause er et finere ord, og bringebærsyltetøy er nydelig.

Men den første gir seg ikke.

– Hva med to øl?

Igjen sprer latteren seg i rommet. En rumener og en tysker, en kineser og en kenyaner. Tre polakker, en newzealender, en fra Filippinene og en fra Etiopia. En fra Kamerun og to fra Ghana, to kinesere og en fra Sri Lanka. En nederlender og en estlender og en lærer som har undervist i snart førti år. Side ved side sitter de, og ler så de rister. Var det ikke noen som en gang sa at det aller vanskeligste med et nytt språk er å beherske humor?