Paragrafer, øl og hornmusikk

Det er noe med mai. Lengre netter, lukten av syriner og lyden av hornmusikk. I hagen bak Domus Media får man mest av alt lyst til å sprade barbeint i gresset og spille fløyte.

Det er fredag, og fortsatt seks dager til 17. mai. Inne i Professorboligen rigger Corpsus Juris opp. Stemningen er høy, noen av de fremmøtte kommer så å si rett fra eksamen. Omsider får de satt seg på plass, og skarptrommeslageren drar i gang oppslaget. De hangler seg greit igjennom, mellom slurker med øl og skrålende sang. Og idet man tror marsjen er slutt, begynner det å murre i grovmessingen.

– Mere! Mere! Mere!

– Pur lykke

Dirigent Silje Brekke teller i gang det seige dakapoet. Trompetrekken nikker i takt, trombonene langer ut som bare tromboner kan og rytmeseksjonen går av hengslene. På bakerste rad har Kjell Ivar Graskopf reist seg, det ser ut som om han kunne invadert hele Russland på egenhånd kun bevæpnet med stortromme og klubbe.

– Dette er pur lykke. Jeg hadde blitt helt gal om jeg ikke hadde noe å gjøre ved siden av jusstudiene. Å kunne komme hit en gang i uka og slå på trommer er terapi.

I studentkorpset har han gått fra maracas til stortromme. Allsidighet er en dyd av nødvendighet i korpset. Det er ikke uvanlig at man skifter instrument, både en og to ganger, når sentrale instrumentgrupper står tomme.

– Du trenger ikke kunne spille i det hele tatt for å begynne. Vi lærer opp hverandre, og så spiller vi, sier han.

Ingen pulesang

Corpsus Juris holdt sin første konsert på en jussfest i 1963. Det gikk meget bra, og Universitas kunne melde om at det ble «danset over en høy sko», hva nå enn det måtte bety. Fuktig var det garantert. Siden har korpset holdt konserter jevnt og trutt. I dag spiller de ofte på bursdagene til gamle jusstudenter som savner festdagene. Notarius Ulrikke Heggelund ber om rapport fra siste bursdagskonsert.

– Er det noen som husker hvordan det gikk?

Spredte kommentarer fra korpset.

– Jeg tror barna likte oss. De likte parykkene.

Tiden fremover er travel. Ulrikke minner alle om generalprøvebarnetoget 16. Mai. Grovmessingen vil vite mer.

– Må vi være edru?

– Ikke fulle. Vi spiller tross alt for barn.

Kjell Ivar er betenkt.

– Da må vi ikke synge pulesangen vår.

– Nei, ingen av dem.

Det gode liv

Det er i det hele tatt mye som dreier seg om det gode liv i Corpsus Juris. Maskoten deres, Corpsusgutten, er en pelskledd drikkebeholder med tappekranen anatomisk korrekt plassert rett under navlen. De går ikke tomme med det første, verken på børst eller på iver. Men den viktigste motivasjonen er kanskje pusterommet, å ha et sted hvor man slippe unna studiene. Som de synger i «Hello Dolly»: Spill ditt horn en stund / ta en blund / glem nå jus en stund.

Ulrikke konstaterer bestemt.

– Etter klokka fire på fredager snakker vi ikke fag.

Kanoner for Norge

Det er 17. mai. Barnetoget er akkurat over, og Corpsus Juris kommer ut på universitetsplassen i slentrende marsj. De har feiret nasjonaldagen med frokost i professorboligen, og nå er det tid for dagens høydepunkt. Med seg har de et kobbel svensker som triller ut en ekte kanon. De møtte svenskene på det årlige treffet «Kieler Umschlag», og har invitert dem og kanonen over på nasjonaldagen de siste årene. Hvert år forsøker de å koordinere kanonsmellene med bekkenslaget i «Holmenkollmarsjen». Som regel resulterer det bare i svidde fingre.

Oppslaget kommer, og Corpsus Juris er i gang. Et godt voksent pensjonistmedlem av korpset løper rundt med fanen.

– Vi er Corpsus Juris! Og vi spiller – for Norge!

Korpset teller opp til «Holmenkollmarsjen». Det krever en haug med forsøk og midlertidig røyklegging av området, men når marsjen endelig kommer i gang er det verdt det. Fanebæreren duckwalker bortover langsmed forskremte unger, og et par i advokatkappe og hvit pudderparykk danser swing. Det er noe med mai.